Minst fitte er målet!

I min verden er alle ponnier og alle spiser regnbuer og bæsjer sommerfugler. Hippie, er jeg, sier jævla sosialisthelvete. Individer tarmskyller meg oppetter veggene – nam. Jeg hater omtrent alt som kan gå, krype og krabbe. Hjemmefisket krabbe i nykokt form er derimot godt. Jeg hater løgn og bedrageri, med mindre det er økonomisk. Er tilhenger av økonomisk bedrageri, og for redusering av økonomisk relatert kriminalitet. Dødsstraff for überidioter, inkludert meg selv, hvis det skulle bli nødvendig. Hvem vet hva man vil vite?

Vanligvis anser man evnen til å se sammenhenger til å være positiv. En intellektuell gave man ikke burde la gå fra seg. Spør meg, og jeg vil overbevise deg om det motsatte. Universet er en helhet. Alle ting har sammenheng. Individer med ferdigheter utenom det vanlige er opplyste vesener. Innsikt i disse sammenhenger er ikke behagelig, og man vil mest sannsynlig bli sinnsyk, paranoid, trist, deprimert, oppgitt, frekk, jævlig, homofil, heterofil eller bifil. Veit ikke om det eksisterer forskning på dette området – men den ville meget sikkert vist en klar sammenheng.

Flesteparten av menneskene rundt meg liker jeg ikke. Misantrop ville absolutt vært en dekkende term. Ikke fordi jeg i utgangspunktet hater mennesker, men fordi personen deres – stemningene, uttrykkene, ordene og følelsene – bringer frem vonde følelser i meg. Assosiasjonene jeg får av de fleste mennesker og situasjoner gjør meg nedstemt og jævlig. Latterlig, vil man kanskje kunne si. Uheldigvis har jeg den siste tiden fått avkreftet en del av mine fordommer. Vil universet meg noe, kommer det til å fortsette sånn.

Spør du noen som kjenner meg, vil de kanskje si at jeg er en optimistisk, positiv og glad person. Tar man en kikk på bildet over, vil man kanskje også ane at jeg smiler litt. Falske forhåpninger, gitt. Smilet hører fortiden til. Ser man nøye etter i sømmene, vil man oppdage en viss tomhet i bildet. Slik kan man også se på utsiktene for fremtiden – ingenting tyder på at smilet noensinne vil dukke opp igjen.

Kanskje en dag blir jeg frisk. I mellomtiden fortrenger jeg og prøver å glemme. Verden er full av mening – det hersker ingen tvil – men ikke for meg. En grunn til å være hadde jeg. Den har jeg ikke nå lenge. Den er borte, og den kommer ikke tilbake noen gang. Kanskje aldri. Skylden er bare min egen. Ingen andre enn meg er å klandre.

Jeg er syretryne – jeg veit ikke hva jeg gjør.