Minst fitte er målet!

Mennesket besitter et potensiale utenom vår egen fatteevne, men er også forbannet med en forståelse som strekker seg hakket utenfor den lille fuglekassen vi eksisterer i. Mye av problemet ligger i at vi vokser oss for store for det lille innebygde hullet, så når vi er ferdigutviklet og instinktet vårt forteller at hullet er veien ut i evigheten, er det allerede for sent å prøve. Illusjonen om kjærligheten, maktbehovet, hensynsløsheten lokker oss til helvete.

Man danser salsa med sjebnen til den har forført deg i senk, og man er så trollbundet at man ikke evner å se at dansen bare var en illusjon. Livet er en film, og vi spiller alle hovedrollene i våre individuelle filmer. Noen velsignes med umiddelbar suksess innledningsvis, og slipper den tunge veien om oppfølgerne, som ikke akkurat er kjent for å være lette å tilfredstille med. Ingen liker derfor å finne ut at man har danset bort livet i en virtuell salsa med djevelen.

Å drømme er alt hva vi kan gjøre. Vi er vårt eget virus i systemet, for vi evner ikke se farene, selv om de kommer på fittefatet. Heldigvis er ikke konstuksjonen feilfri, og tillater oss å feie alt under teppet og rømme når skaden først har skjedd. Man vil automatisk trives bedre i drømmene enn i virkeligheten, for drømmene kan formes hvordan man vil. Mange fantaserer om en angreknapp, men vi er allerede utstyrt med den. Man kan også  innse at livet også er en drøm, og at fremtiden derfor ikke blir annerledes enn man forventer.

Årsakene til mitt fravær er mange og sammensatte, men overfladisk sett bunner det i manglende motivasjon-, livslyst- og skriveglede. Mine skuldre har vært tynget, en skygge har tåket sinnet mitt, og en stund så jeg virkelig mørkt på min videre karriære som fitteblogger, men min dedikerte fanskare og samfunnets håpløse seksualholdninger og påtatte lykkekappe tvinger meg til å slippe løs den sædbefengte pennen min igjen.

Avgrunnen kan virke bunnløs og evigvarende når man mister essensen i tilværelsen. Håpet er en forrædersk venn, og utviser ingen rettferdighet uvenfor de den bedrar. Etterlatt vandrer man kamuflasjekledd og forlatt mot nye, uvisse jaktmarker – ikke godt forberedt med siktet man veit man kan stole på, men med et nedslipt, skeivt gevær som er dømt til å bomme, selv om målet danser fremfor øynene ens, og man nærmest kan fange det med bare nevene.

Vår forbannelse er atvi ikke klarer å slutte å filosofere. Verden, eksistensen og meningen med tilværelsen. Man dykker dypere og lenger bort fra lyset. En innebygd mekanisme forbyr likegyldigheten og akseptansen som virkemiddel for et lykkelig liv. Kanskje er den et av evolusjonens feilslåtte biprosjekter, kanskje skaperen bak det hele har det utrolig morsomt med å kødde med oss – det betyr faen ingenting, for alt man kan likevel ikke gjøre annet enn å stramme bukseselene og se frykten i øynene.

Virkelighetsflukten fremstår nå som eneste alternativ for å unnslippe minnet om kvinnemennesket, meningsløsheten, tomheten, håpet og illusjonene. Eksorsisten har feilet, og demonene får herje fritt. Alt man kan gjøre er å rømme. Mørke figurer etterlater seg digitale avtrykk. Skyggene har begynt å røre på seg. Valgfriheten er frarøvet oss, og vi er nødt til å rømme selv. Det vil begynne skånsomt, men viser den seg å ikke lykkes, må det tys til hardere virkemidler.

Dere får selvsagt være publikum på veien. Innlem min visdom i deres liv, og deres skal selv innhentes. Betrakt mine tanker som om det skulle vært deres egne.  Utelukkende gjennom å la seg manipulere vil man oppnå fitte. Innse dette, når det kommer fra sikre kilder. Profeten er feilfri, vet alltid best og har alltid det siste ordet. Wish me luck. Lykke til.