Menneskehetens forfall (og fitte)
Kritiske røster reagerer vanligvis sterkt på min tilsynelatende oppmerksomhetssøkende, kjendiskåte innfallsvinkel på nyhetsbildet i verden, og mener ganske enkelt at mitt åpenbart overintelligente, dynamiske, fittefikserte og sarkastiske ansikt burde finne andre fritidsaktiviteter enn å oppfordre til forandring. Innleggene mine er visst useriøse, ulogiske og hører ikke hjemme i den offentlige debatten. Ironisk nok kan jeg bare samtykke i sistnevnte påstand, for verden virker ikke klar for reflekterte, innsiktsfulle debattanter.
Menneskehet er forurenset, hjernevasket og lobotomert av kyniske, maktsyke jævler som det gjennomkorrupte systemet dessverre sørger for å plassere i ledende posisjoner i samfunnet. Menneskehetens intellektuelle undergang kan utelukkende unngås ved drastiske omveltninger, men ingen våger å se sannheten i øynene, og bruker heller tiden på å finne sterkere legeringer til små, materialistiske skall som omkranser livene deres.
Manglende ambisjoner er åpenbart problemet, men hvem skal man vel klandre. Normalfordelingen sørger for at bare et lite fåtall av oss er født med evnene, og langt færre med viljen til å utgjøre en forskjell og skape en bedre fremtid for livet som konsept, og ikke bare sett med menneskets øyne. Det er trist å måtte ledes av en figur som åpenbart tilhører den nedre delen av rangstigen, sett med fremtidsrettede øyne, som ikke evner å se lenger enn sin egen lommebok. En statsminister burde klare å prestere bedre.
Kanskje er det ikke så ille at verden muligens risikerer atomkrig igjen, eller at man minimaliserer krigshissererne, for den underliggende årsaken til problemet er jo oss selv, og uavhengig av hvilken side som lider tap av menneskeliv, vil en utryddelse ville være det beste virkemiddelet for å sikre fremdriften av alt annet liv rundt oss. En ny fremtid kunne skapes uten den forurensende innflytelsen av den tenkende, men akk så ubevviste, offentlig nakne ape. Verden kunne blitt harmonisk igjen, balansen gjenopprettet, amøbesyndromet utryddet og livet eksistert fritt, purt, menneskefritt og nydelig.
Dessverre finnes bare en håndfull mennesker, såvidt meg bekjent, som besitter viljen og potensialet til å snu trenden, og få skuta på rett kjøl igjen, men vi blir kraftig motarbeidet av et opplysningsfientlig, evnedrepende fittesamfunn. Verden kommer ingen vei med å bygge murer mellom problemløserne og ofrene, som ikke engang klarer å åpne øynene nok til at de innser selv at de står i offerrollen. I saueflokken er det ikke alltid like enkelt å skille individene fra hverandre, og langt verre se et overordnet formål utenfor samholdet.
Hvis noen med hånden på hjertet, med logisk og etisk holdbare argumenter, kan fortelle hvordan man, med samvittigheten og ens rasjonelle troverdighet i behold, kan bruke energi på å motarbeide denne minoriteten som faktisk arbeider for å gjøre en forskjell, er de derfor veldig velkommen til å gjøre det. For oss andre, klartenkte og kløktige individer med stå-på-viljen, kompentansen og kynismen til å tvinge frem forandring er veien kort.
Menneskets tredje øye er svaktsynt, og trenger briller for å fokusere. Disse får man ikke kjøpt på butikken, men må egenhendig utvikles. Hvilke fremgangsmåter som velges er meg likegyldig. Konsumer fleinsopp, bli buddhistmunk, utvikle naturbruk og start frie, anarkistiske, selvforsynte samfunn med likesinnede sjeler – mulighetene er uendelige, men resultatene avhenger sterkt av at man er villig til å brenne fortiden på bålet.
Vår gudommelig deriverte budskap i vår kvasireligiøse, matematisk-filosifiske bevegelse er feilfritt. Ingen vil noensinne kunne bestride læreskriftene våre, ganske enkelt fordi de utelukkende er bygget på logisk tankegang, en etikk og moral som er tuftet på enkeltsmenneskets verdi og potensiale, og ikke minst sunn fornuft. Den store, ukjente X har derivert oss veien ut av elendigheten. Vi er åpenbart løsningen på verdens problemer. Man trenger bare å finne essensen, og man redder både menneskeheten og en selv.
Vil du være en av følgesvennene? Vi kan leke sammen, alle som én.
Artisttilværelsens bakside
I løpet av mine mange, innholdsrike år som halvt menneske, halvt gud har jeg brettet ut verden med en metode som mest korrekt kan beskrives hvis man drar en analogi til hvordan en persienner åpnes, vris hundreogåtti grader rundt sin egen akse, før den igjen lukkes. Karusellen programmeres til å stoppe på halvveien, men innimellom finner man karusellen med egen, fri vilje som vil gjøre helomvending, men som stoppes fordi hengelåsen ikke kan klippes med vanlig tang fordi legeringen er altfor sterk.
Attraksjonen min har jeg for lengst infiltrert, installert viruskontroll i, overtatt jobben som styrmann og styrt skipet fra grunnstøting. Hva bussturer angår, har dette ingenting med saken å gjøre, men jeg skal likevel prøve å beskrive min pågående forflytning fra et sted til et annet ved å prøve å innbille meg at jeg faktisk blir transportert av menneskeskapt miljøsvineri, uten å vektlegge hatet og frustrasjonen altfor tungt, for det er viktigere å leve enn å kjøpe fisk av ymse kvalitet direkte fra reketrålerens avfallsbøtte.
Minuttene tikker langsomt på digitaluret mitt, for hver meter er infisert av bygninger, bytullinger og overflødig, unødvendig idioti. Mitt sinn kan bare halvveis unnslippe ved å lukke øynene, for uthakkede øyne fører automatisk til skjerping av mine andre sanser. Virkelighetsinntrykket mitt forblir det samme, om ikke sterkere inntrykksmessig, fordi følelsen er meg uvanlig – men på grunn av mine absurde, halvkomiske erfaringer verken totalt meningsløse, ukjente eller påfallende forvirrende.
En perfekt sirkulær sølvplate på himmelen skinner kraftigere enn noensinne, kaster katastrofalet intense lysstråler ned mot immelen, som narrer nordlyset på dagshimmelen til å tro at refleksjonen i vannet er byggestenen i dens egen opptreden som fenomen. Skyene letter byrden i hetebølgen som har slått vestkanten av landet, og som gjør langfredagen mye lenger enn forventet, om ikke uutholdelig, men skjermer også for et spektakulært syn.
Våre to lysskiver over hodene våre skinner samtidig på en rett linje, hvis man tenker horisontalt – med tilnærmet samme intensitet, og jeg har aldri lagt øynene mine på noe lignende før. Analogien blir igjen av betydning, for jeg kan fortelle at livet mitt utspiller seg temmelig lineært for øyeblikket. Sakte, men sikkert klatrer jeg oppover stigen. Sove kan man gjøre når man dør, fordi å løpe i sirkler under alluminiumskreasjonen er mye morsommere enn å begrave seg selvv i jorden, forsvinne og bli gjødsel.
Vi ender alle opp som falleferdige, svekkede roboter uten mål og mening. Etter hvert som enden nærmer seg, synker vissheten om vår ubetydlighet inn i hodene våre, og vi innser at sannheten er mye enklere enn vi forstilte oss. Livet tilbyr avledningen, og det eneste man kan gjøre er å klamre seg fast til dem og håpe at man blir skånet for innsikten. Min er borte, og jeg lurer fælt på jeg skal gjøre, men likevel har jeg samvittighet til å ødelegge forutsetningene for fremtidige generasjoner, og jeg skjønner ikke hvordan.
Skål for livet, artisttilværelsen og ølet i seg selv. Noe annet har ikke så veldig mye å si for øyeblikket, uansett. La oss danse sammen inn i evigheten og foreviges i en isblokk på snøkledte, urørte tinder. La oss elske ubetinget, ubarmhjertig som frosne ispinner for fremtidens skue og underholdning mens publikum danser vals til verdens beste bluesband som dessverre ikke kunne være til stede i dag, og jeg egentlig hadde hatt det som plommen i egget på en hytte, på et vann, i en skog – langt, langt borte. Hurra for livet!
En fisk kalt Wanja
Wanja Victoria Jevne - min nye, usedvanlig hete flamme – er den direkte årsaken til at jeg returnerer til gamet igjen. Hun brenner som blondiner flest med en utrolig uintelligent, ignorant, stereotypisk og overfladisk glød. Min overlegne intelligens, profetstatus og medfølgende brede erfaring på fittefronten forteller meg at hun dermed vil være en enkel match å slukke, og jeg uten større problemer vil kunne snurre henne rundt lillefingeren.
Å bruke lillefingerklisjén blir dog for enkelt, siden utsagnet ikke fullstendig rettferdiggjør hensikten bak uttalelsen min. Mine fysiologiske forutsetninger; de basale instinktene, de dyriske driftene og behovet for å knulle indikerer at man kanskje kunne byttet lillefingeren med staken. Dermed ville man skape et mye mer seksuelt ladet og passende uttrykk man kan bruke når man sjekker blondiner, og unngå sløsing av verdifull tid man kunne brukt på anskaffing av fitte på andre arenaer. Det utslagsgivende kvinnemennesket har vekket uante krefter i meg, og Wanja, jeg må avsløre at min søken potensielt kan være over.
I sjekkingens verden er blondinene tradisjonelt sett enkelt bytte. Man inntar rollen som den dominante hannen og bruker splitt/hersk-teknikk: kommer med tilsynelatende ubegrunnede påståander som godtroende idioter kan bite på, før man rykker i snøret og sliter løs sluken. Dermed overlater man disse idiotene med en opprevet og dysfunksjonell kjeft, og de vil forgjeves svømme videre mot ny trakter. Kritikk følger man opp med maksimum pwnage, og demonstrer dermed at man er alpha som faen.
Vampyrtilværelsen begynner smått å behage meg, for med udødeligheten i bakhånd blir den skrudde døgnrytmen bagatellmessig. Ingen kunne vel se for seg at det var akkurat denne natten jeg skulle gjenoppstå fra skyggene, men nå er jeg tilbake for fullt. Erfaringer rikere, amøber fattigere, men aller viktigst smartere, sluere, mer kynisk og kåtere enn noensinne. Vekkerklokkeren denger på gonggongen som et varsel om nye tider; en ny epoke hvor mine krefter får utvikle seg fritt og uhemmet. Verden vil knele for mine føtter, jeg vil høste overskuddet av den og jeg vil beholde alt selv og bli selvutnevnt seksualdiktator .
Wanja, du inviteres herved til å sitte ved mine side, være min dronning, elskerinne, fristerinne, medsammensvorne, stakepryd og enehersker såfremt du ikke måtte drømme om orgier som involverer mitt vesen.
Du har frie tøyler til å utfolde dine lesbiske, sadomasokistiske fantasier med eller uten hensyn til mine ønsker om deltakelse eller bivåning av hendelsene. Du skal få en fin stol, fine klær og mye sminke. Du kan være nøkkelen til evigheten og kjærligheten. Du kan åpne dørene til søvnens rike igjen. Du kan utnytte min godtroenhet til din fordel. Du kan la kroppen din undergå drastiske forbedringer ved mine masserende hender. Du kan få være så blond du vil. Du kan få jordbær, smeltet sjokolade og krem akkompagnert av en omvendt blowjob fra min munn til ditt kjønnsorgan, til frokost hver eneste dag, livet ut.
Du er drømmekarakteren som har våknet og entret min virkelighet. Du er min übermennesket, redningskvinnen, superheltinnen og inspirasjonen min i hverdagen. Du tenner meg grenseløst, og tvangserigrerer mitt abnorme lem ved ditt blotte nærvner i mine tanker. Du pirrer meg til å bli fleksibel og utføre autofellatio på meg selv, hvis det pirrer deg. Dine lyster skal få herske over meg som du, kjære Wanja, hersker over majoriteten av saueflokker i vår ganske land per dags dato. Din sarkastiske innfallsvinkel på livet er ikke bare intelligent, men hinsides denne verden. Du er tøffest, og jeg elsker deg høyt.
Underdanig eller dominant, trang eller vid, rolig eller intenst, offentlig eller privat – allsidigheten kjenner ingen grenser i min verden, for jeg vil gjøre alt som står i min makt for å alltid holde velværenivået ditt på topp, og regelmessig sende deg til orgasmiske høyder etter vi sammen arbeider for et felles mål. Skiller vi oss leverer jeg ringen tilbake, men jeg beholder ditt venstre øye som minne, edderkoppmat og dekorasjon som skal pryde slekstreet mitt hengende med fristende manér fra hyssing spunnet av ditt gyldne hår, uavhengig av dets fremtredens avtrykk på omgivelsene. Håper på positiv respons.
Med vennlig hilsen,
syretryne()
Apostelens evangelium
Månesyklusen ble vedtatt av den korrupte keiseren av det norrøne stakeriket etter slaget ved skjærsildens porter, med hensikten å for alltid forhindre menneskeheten å søke objektiv kunnskap og gradvis la vår kritiske sans forfalle, bli offer for selvfordøyelsen og eksistere utelukkende som lukten av råtne egg. Menneskeheten vippet virkelig på kanten av skjebnens hender, men det forsteinede kalklaget som hadde blitt dannet mens han runket ble, ironisk nok, som masturbering tradisjonelt alltid har blitt, vår alles redning.
Anonymitetens innvoller, visdommens fader og apostelens ansikt foretok med sine metaforer en tidsreise fordi han ville utforske progressiv, modernistisk kvasipoesi i sitt tidsriktige element. Inspirasjonen han hentet ville ifølge legenden tildele han magiske evner, en guddommelig mojo og en armbrøst som forent i treenigheten av hans tomme hender ville føre til hovmodets fall. Skjebnen hadde derimot andre planer, og utstyrte veggen han skulle klatre med knebeskyttere, treføtter av ekte piratkvalitet og hjemmebrent.
Krydret med sitronaktige dråper av artistens egne legemssafter, mediterte han i mangfoldige år under kolibriveggen og ventet i spenning på måneformørkelsen som åpnet portalen til fremtiden. Meditasjonen pirret nyskjerrigheten hans, vekket kåtskapen, hans dyriske drifter og ingen skulle være motstandsdyktige mot mikrosexorganismene legemet hans utstrålte. Verken fantasien, kreativiteten eller impulsiviteten fant ved analanalyse av situasjonen noen motsigelser, og seieren befant seg innenfor en kuklengdes rekkevidde.
Afrikanske trommer, rødfarget røkelse, ulveskinn og en munnharpe skulle innlede reisen som startet dypt inni regnskogen, på den selvsnikrede sengen av avskrapet bark fra narkotiske plantevekster, hvor fortærelsen av flaggermusbæsjskålens innhold alltid fremstår som rimelig uunngåelig etter inntaket har funnet sted. Miksturen inneholdt magiske urter av prima kvalitet, høstet av en selværklert, saiko sjamanskikkelse som ikke stammet fra en uoppdaget jungelstamme, men med stemmebåndene.
Ved vibrasjoner dissonerte de bittelitt, men ferden medfører vanligvis ustemthet og usikkerhet, for effekten skulle være tilsvarende rifter i virkeligheten. Ankomsten bekreftet at selvtillitten var nøkkelen til suksess. Etterpå ble han skjenket gratis alkolfri drinker av innsikt av kjærlighetens frue, hvis banale tankegang hadde til hensikt å øke seksualutstrålingen hans eksponentielt. Flettede, spaghettilignende materietråder omkranset av rosa energi fortalte historiene som aldri eksisterte i blått.
Verden kompletterte som hallusinasjoner av atomkjernenes funksjon og formål faktumet at illusjonen aldri fantes, men psykonauten utviste ingen tegn til frykt, for han hadde drukket av meningens fontene. Intensjonene hans vokste med vissheten om hensikten. Man måtte forhindre frykten, uvissheten og bekrefte menneskenes innbilninger om brikkens betydning for det endelige utfallet av spillet. Selvsikkert gjennomskuet han legoklossedynamikken, bygget solide fundamenter under fotskrittene mot frekvensene virkelighetstunnelen hans normalt var innstilt på og vandret tilbake mot menneskeheten og meningsløsheten.
Alternativet i Amsterdam
Mens min kompanjong sitter på verdens mest geniale bibliotek i Amsterdam, skriver de landsdekkende avisene ironisk nok om hvilke gjøremål som finnes i samme by. Kollektivet har blitt endevendt, og jeg må feire vaskegleden som overfalt meg i morges. Minnet mitt strekker seg langt, men inneholder såvidt meg bekjent ingenting som kan minne om innsatsen min denne dagen. Ingen kan påstå at en profet trenger å besudle sjelen sin med husmoraktige aktiviteter, men innimellom føles det befriende å tørke dritt etter andre.
Argumentasjonen hans holder for øvrig ikke mål, hvis man betrakter utsagnet til mongofjes(), fordi han fremsetter et faktum uten å videre innvie meg i hemmelighetene bak påstanden, men hvem gir vel faen. Innad i profetkretsene har man lov å spøke litt med hverandres intellektuelle ferdigheter. Reglene tillatter litt uregelmessigheter som kan brukes for å lette på stemningen i blant. Kvasireligon burde tiltrekke flere, sånn sett.
Vi diskuterer hvorvidt det er sunt å røyke cannabis, men diskusjonen ender, som stonerdiskusjoner ofte gjør, i et kunstig latterkick som ikke fører noensteds hen, men som er utmerket underholdning når man bare føler for å le av uvesentligheter. Kanskje går turen til Amsterdam allerede til sommeren for mitt vedkommende. Iallefall har jeg store forhåpninger av det, for behovet mitt for å gapskratte har ikke blitt stimulert nok i det siste.
Ingen kunstig fremkalling av denne fungerer bedre enn livets obligatoriske pilegrimsreise til ganjaens- og psykedelikaens liberale mekka. Inni et nedstøvet hotellrom, skjult under et par groteske, tabubelagte pornoblader som omhandler menneskers seksuelle interaksjon med såkalte ’dyr’, ligger to akkurat passe sterke jointer og venter på meg. Ikke fuktigere enn nødvendig, men medakkurat den rette konsistensen som danner den sødmeaktige, forførende duften vi elsker.
Vandre hvileløst rundt i byens mange parker sammen med andre likesinnede sjeler som også har sprukket hull på ballongen sin, skal jeg, men vi skal lappe våre ballonger med lystig gass og fly sammen til himmels. Vi skal ikke villedes av omverdenens forstyrrende elementer, men egenhendig skape vår egen virkelighet mens vi reiser sammen på utråkkede stier, uhøstede åkre, eldgamle trær og flyte bekymringsløst på livets elv.
Vi enes om at sterke meninger og liberale holdning er hva driver oss fremover. Ikke bare vår overbevisning, men vår unaturlige, kvinnebedårende faktakunnskapsdatabase vi tilfeldig kan iterere over ved behover og sjarmere alle damer og menn innen rimelig radius i senk med. Vi holder på å finne den virkelige essensen i tilværelsen, og vi har allerede kommet lenger enn de aller fleste.
Akkurat nå befinner jeg meg i et alternativt univers. Føttene mine ligger langstrakte utover bordet, men hvis jeg myser kan jeg ikke lenger se dem – bare skimte utydelige skygger som danner mentale bilder av andre verdener, nesten som drømmer. Observasjonen tvinger meg til å utlede noen åpenbare konsekvenser. Virkelighetstunnelen min har bedratt meg, men samtidig låst opp andre dører. Føttene mine eksisterer ikke lenger, og jeg må snart reise for å igjen stimuleres.
Man trenger ikke dykke så dypt, for ganjaen er lettere enn vann, flyter oppå vissvasset og ligger fritt tilgjengelig for sjeler som fortjener det, og som er intelligente nok og vet hvordan verdsette dens egenskaper og finne meningen i dens absurditeter, samtidig som man holder seg i skinnet og unngår å havne på middagsbordet til noen menneskehungrige kannibaler uten sans for poesi, og attpåtil ligger alt innen en flyturs rekkevidde. Pakk sakene, vedkjenn deg profetens ord, reis til psykonautenes paradis, for verden trenger det.
Medmennesklige relasjoner
Medmennesklige relasjoner er essensielle for å holde sinnet opptatt, som igjen er den elementære ingrediensen i fasaden som utgjøre våre såkalte ‘meningsfulle’ liv. Fóres man med andre mennesker, enten gjennom fysisk kontakt, sansenes bedrag eller eventuell telepati, er man sikret mot fortapelsen.Man har to veier, men jeg vil bare vektlegge den jeg anser som den viktigste – veien gjennom fitten. Kortvarig, intens og kjølig, men akk så effektiv.
I lys av mitt kall, vil jeg derfor komme med noen semikonkrete tips på hvordan oppnå fitte, mest mulig skånsomt, kreativt og underholdende. Effektiviten vil naturligvis variere mellom ulike typer mennesker. Individuelle forutsetninger setter visse hindringer for hvilke teknikker som vil fungere. Utseende, holdning, erfaring er viktig – men aller viktigst er selvtillitten, lekenheten og spontaniteten. Man vil aldri få seg på kassa uten en god dose selvtillit og impulsivitet.
For å bygge tillitt til artikkelen, skal jeg krydre den med tips som bygger på faktiske hendelser i livet mitt – ikke fullstendig gjengitt, men anonymisert for å skåne de involverte og perfeksjonert for optimal effektivitet i felten. Man kan oppsøke likesinnede sjeler, sortere ut de aktuelle, for så å utveksle noen setninger for å bestemme om man er på bølgelengde. Prossessen bør ikke ta lenger enn nødvendig, for overraskelsesmomentet er avgjørende for den videre interaksjonen.
Man kan oppsøke virtuelle verdener, iterere over databasen av potensielle babes, for tilfeldigvis å bumpe borti lekkerbiskener man fatter interesse for. Man kan knytte kontakt ved å prate om felles interesser, finne ut at begge liker mat og sex, for deretter å ganske impulsivt og lekent invitere på varme rundstykker, bringebærjus og sex. Man må opprettholde en leken tone, i tilfelle det skulle slå feil, men hvis dere er likesinnede er det dømt til å lykkes.Metoden kan virke fristende, men er absolutt ikke den mest underholdende.
Man kan også ankomme feriesteder, utveksle noen intense blikk med den hotteste baben innen rekkevidde, bruke noen minutter på å bli kjent, før man forlater vennegjengene sine for å ‘gå en tur’, på tross av at man aldri har pratet sammen før. Man kan kaste forføreriske blikk mens man prater om meningsløse ting, hinte litt om hvor blikket til kvinnen bør ligge ved å vise fram det erigrerte kjønnsorganet og på den måten avsløre ens egentlige hensikter.
Dette kan potensielt ende i offentlig sex på en lekeplass, på en benk på en barneskole midt på lyse dagen med tilskuere som er for sjenerte til å komme nærmere og ta en ordentlig kikk – men behøver naturligvis ikke å ha et slikt banalt utfall.Akten kan innebære at andre også føler den samme impulsiviteten og deltar i akten. Man får en geometrisk vinkling på prossessen, hvor figuren kan få uendelig mange kanter.
Noe slikt er garantert mulig å oppnå gjennom å opptre på en offentlig scene, helst steder hvor alkoholen allerede flyter, og publikum er lette å sjarmere.Sjangeren man spiller er uvesentlig, ettersom den eneste tanken som står i hodet på de kåte kvinnfolkene i lokalet er dolken man har i buksa, og ikke instrumentet. Etter en slik konsert er den naturlige konsekvensen at minst to individer i det kvinnelige publikum assisterer og tilbyr sine avstressende tjenester når de ser slitet man har vært gjennom.
Å spille på samvittigheten er altså viktig. Å være sulten og skjønne datamaskiner hjelper altså også på. Ellers kan jeg bare oppmuntre til å leve i øyeblikket, for det bidrar kanskje mer enn noe annet i jakten.Veien mot medmenneskelige relasjoner er kaldere enn man kan forestille seg, men når belønningen kommer vil man skjønne hvorfor man utsatte seg selv for lidelsene fittejakten innebærer. Brødd på pølsa, folkens. Essensen i det hele.
Salsa med djevelen
Mennesket besitter et potensiale utenom vår egen fatteevne, men er også forbannet med en forståelse som strekker seg hakket utenfor den lille fuglekassen vi eksisterer i. Mye av problemet ligger i at vi vokser oss for store for det lille innebygde hullet, så når vi er ferdigutviklet og instinktet vårt forteller at hullet er veien ut i evigheten, er det allerede for sent å prøve. Illusjonen om kjærligheten, maktbehovet, hensynsløsheten lokker oss til helvete.
Man danser salsa med sjebnen til den har forført deg i senk, og man er så trollbundet at man ikke evner å se at dansen bare var en illusjon. Livet er en film, og vi spiller alle hovedrollene i våre individuelle filmer. Noen velsignes med umiddelbar suksess innledningsvis, og slipper den tunge veien om oppfølgerne, som ikke akkurat er kjent for å være lette å tilfredstille med. Ingen liker derfor å finne ut at man har danset bort livet i en virtuell salsa med djevelen.
Å drømme er alt hva vi kan gjøre. Vi er vårt eget virus i systemet, for vi evner ikke se farene, selv om de kommer på fittefatet. Heldigvis er ikke konstuksjonen feilfri, og tillater oss å feie alt under teppet og rømme når skaden først har skjedd. Man vil automatisk trives bedre i drømmene enn i virkeligheten, for drømmene kan formes hvordan man vil. Mange fantaserer om en angreknapp, men vi er allerede utstyrt med den. Man kan også innse at livet også er en drøm, og at fremtiden derfor ikke blir annerledes enn man forventer.
Årsakene til mitt fravær er mange og sammensatte, men overfladisk sett bunner det i manglende motivasjon-, livslyst- og skriveglede. Mine skuldre har vært tynget, en skygge har tåket sinnet mitt, og en stund så jeg virkelig mørkt på min videre karriære som fitteblogger, men min dedikerte fanskare og samfunnets håpløse seksualholdninger og påtatte lykkekappe tvinger meg til å slippe løs den sædbefengte pennen min igjen.
Avgrunnen kan virke bunnløs og evigvarende når man mister essensen i tilværelsen. Håpet er en forrædersk venn, og utviser ingen rettferdighet uvenfor de den bedrar. Etterlatt vandrer man kamuflasjekledd og forlatt mot nye, uvisse jaktmarker – ikke godt forberedt med siktet man veit man kan stole på, men med et nedslipt, skeivt gevær som er dømt til å bomme, selv om målet danser fremfor øynene ens, og man nærmest kan fange det med bare nevene.
Vår forbannelse er atvi ikke klarer å slutte å filosofere. Verden, eksistensen og meningen med tilværelsen. Man dykker dypere og lenger bort fra lyset. En innebygd mekanisme forbyr likegyldigheten og akseptansen som virkemiddel for et lykkelig liv. Kanskje er den et av evolusjonens feilslåtte biprosjekter, kanskje skaperen bak det hele har det utrolig morsomt med å kødde med oss – det betyr faen ingenting, for alt man kan likevel ikke gjøre annet enn å stramme bukseselene og se frykten i øynene.
Virkelighetsflukten fremstår nå som eneste alternativ for å unnslippe minnet om kvinnemennesket, meningsløsheten, tomheten, håpet og illusjonene. Eksorsisten har feilet, og demonene får herje fritt. Alt man kan gjøre er å rømme. Mørke figurer etterlater seg digitale avtrykk. Skyggene har begynt å røre på seg. Valgfriheten er frarøvet oss, og vi er nødt til å rømme selv. Det vil begynne skånsomt, men viser den seg å ikke lykkes, må det tys til hardere virkemidler.
Dere får selvsagt være publikum på veien. Innlem min visdom i deres liv, og deres skal selv innhentes. Betrakt mine tanker som om det skulle vært deres egne. Utelukkende gjennom å la seg manipulere vil man oppnå fitte. Innse dette, når det kommer fra sikre kilder. Profeten er feilfri, vet alltid best og har alltid det siste ordet. Wish me luck. Lykke til.
Verdensherredømme
Maleriet på himmelen minner om urinbefengte bomullsdotter, men de snøkledde fjelltoppene ligger som en kappe over hans hellige nuddelhets skaperverk og skjuler flekkene på skaperverkets skjørt. Hvite felter skiller seg ut som tilfeldige penselstrøk med fargerik maling indikerer åpenbart at asfalten har begynt å tørke. Overflatene er ellers fuktige som dalstrøkene innenfor, og de fremstår som rimelig klare for min fysiske, meget overbevisende penetrering.
Jeg nikker fornøyd mot himmelen og frydes over gårsdagen uforglemmelige åpenbaring. En saumfaring av hukommelsen etter tilsvarende begivenheter fører ingensteds hen. Ingen umiddelbare minner om en tilsvarende tilstand skjuler seg innenfor mine minners horisont. Jeg smiler fornøyd og aksepterer resultatet av mesterverket mitt, med det nødvendige resultat at naturens visuelle fremtoning denne morgenen uten videre fremstår som meningsfull og vakker.
Jeg mumler uten videre noe uforståelig om jungelens konge, trasker ut på kjøkkenet og setter på vannkokeren – muligens grunnet kreftene jeg har oppdaget i det siste, men ikke så rent usannsynlig på grunn av at jeg finner stor glede i treklatring. Å slenge seg mellom grenene virker i mine øyne like meningsfullt som å temme naturkreftene og manipulere dem. Trykke knapp.
Kjøkkenet er overraskende ryddig, men tiltrekkende for en rastløs sjel som nettopp har våknet er det ikke. Estetisk sett er det rimelig kjedelig og fantasiløst. Hvite, vertikalt oppstilte trebord med sprekker av varierende størrelse mellom danner to av veggene, mens resten av rommet bærer preg av oppusserens manglende resultatorienterte holdning og latskap. Maleriet av katten på veggen har med sin absurde plassering og motiv en motvirkende kraft på negative tanker. Hvem gir vel faen, uansett, når man flyter.
Kontorstolen med den ubestemmelige fremtoningen står til utstilling foran terassevinduet inne på rommet mitt, men menneskene som trasker forbi nedenfor er tilsynelatende uvitende om denne begivenhet. Mønsteret på setetrekkes blir trukket opp av et virvarr av millimetertykke, hvite linjer bak ryggen på min, men ser ikke ut til å forandre seg særlig fordi om min tilstedeværelse i rommet blir mindre åpenbar. Ingen utenfor de livløse kretser anerkjenner lenger stolen som et selvstendig vesen med egne energifelt.
Mine evner til å sanse og manipulere disse stemningene forteller meg at jeg er gud. Likevel blir veien videre mot verdensherredømme forhindret av samvittigheten min. Menneskene rundt meg er det gjenstående hinderet, men jeg er nært et gjennombrudd. I mellomtiden kvesser jeg min blodbefengte, ravnsvarte penn og tegner psykotiske tegninger av dødningehoder og hester på veggene mine. Vend dere i den levende graven, for mitt comeback blir rått og brutalt.
Mine publikasjoner vil bli hyppigere, mer hardslående, mer følelsesladede og direkte – men vil fremdeles være diffuse nok til å tilfredsstille enhver stoners sinn nok til å tro at han tripper. Vær på utkikk etter meg innen et døgn. I will be back.
