Minst fitte er målet!

I dag møtte jeg et menneske verdt å dele bruddstykker av livet mitt med. Litt gav jeg henne, resten får hun finne ut selv. Det er enklest slik, ettersom graden av interesse indikerer ganske sterkt hvor kraftig vedkommende engasjerer i det du serverer. Hun virket interessert, og jeg åpnet derfor en sprekk tilstrekkelig stor nok til at hun kunne kikke litt inn, og muligens tvinge seg inn litt dypere hvis hun følte behov for det.

Autoriteter stiller i særklasse når det gjelder å utnytte dette, at mennesker flest følger strømmen, og ikke velger selv å finne ut av hvordan tingene egentlig er. Er man kynisk nok, utnytter man dette til sin fordel på det personlige plan. Objektivt sett ville det vært en svært umoralsk ting å gjøre, men moralen blir igjen bare latterlig å snakke om, ettersom den bare en del av den konstruerte kunnskapen om idiotien selv. Åpne øynene.

Subjektiviteten etser meg gjennom huder, og biter meg i øret når de troende og ikke-troende skriker meningsytringene sine til meg som om jeg skulle har grunn til å bry meg om deres tafatte forsø på å plassere sin egen eksistens blant de unevnelige. Forgifter mitt sinn med usaklig nonsens og vil ha meg engasjert i tullet deres. Hater dere, fra det indre til det ytre. Din fader er ikke min fader.

En sprekk i vår virkelighet blir til et fossefall bestående ikke av vanndråper, men hjernevaskede, døde zombier. Sakte, men sikkert, flyter vi mot vår egen undergang. Et innblikk innenfor sprekken fører i de fleste tilfeller til en automatisert, ukontrollert utvidelse hinsides det intelligente sinns fatteevne. Nyskjerrigheten pirres, men vi overlater oppdagelsesferden til vår herre. Ikke lenger kontroll over utvidelsen av vår egen sprekk. Hun er åpenbart kritisk til min sprekk. Hun er flink.

Vi andre lever ikke. Vi tror det vi får servert, og ser oss fornøyd med det. Vi godtar overhodenes tilsynelatende systematisering av kaoset vår ynkelige sjel befinner oss i. Vi går med hijab. Vi stoler bibelens ord som det rette. Vi hyller herren, skaperen og spaghettimonsteret. Vi lar oss påvirke. Vi tar ikke de latterlige tingene for gitt. Vi diskuterer uvesentlighetene. Vi spiser hamburger. Vi kjører bil. Vi raner. Vi syter når vi mister jobben. Vi lar oss selv forfalle. Vi slikker fitte.

Hverdagen min forsøples av dumme menneskers ufattelige, uproporsjonale og usannsynlige innflytelse over systemet. Middagen min består av avfallet fra fettsugingsklinikken, drinken min består av invalide hunders sikkel. Det er ikke jeg som avgjør det, det er overhodene. Mindre intelligente, men tar opptar desto større plass. Amøber med genfeil, mutasjoner i mennesket, ukontrollert evolusjon. Forventer dere at feilskjæret deres skal lønne seg for alltid? Dere tilhører ikke denne verden.

Tidvis klarer jeg å luke ut idiotene og erstatte dem med personer jeg kan ha meningsfulle konversasjoner med, men store deler av tiden flyter jeg rundt som en ballong. Alle vil stikke hull på den. Hodet mitt penetreres med ørsmå, latterlig svake nåler. Blodstråler av minimalt omfang tilgriser verden, men den ser det ikke at blodet samles opp. Etterlater meg blodspor hvor enn jeg går. Døde mennesker vandrer rundt meg, men de skjønner det ikke.

Pinnsvin klamrer gresset til seg høyt oppe iskråningen, men øglen som sitter i treet lar seg ikke affektere av vannet. Oversvømmelsen vil ikke hindres av en plastikkboks, og kjettingen vil forbli uoppnåelig i klatrekretser og være gul og være kontrasten mot omgivelsene eller bindeleddet som tilbyr linken mellom oss og den virkelige verden. Jeg vil ikke kunne hoppe tilbake, selv om veien går rett frem. Jeg bryr meg om de stakkars dyra.

Blå kjeledress fungerer dårlig som kamuflasjedrakt når naboen freser med moped på bakken og ødelegger habitater til min små skallkledde piggevenner. I den absurde boksen blandes vi ut med malinger i regnbuens farger, og jeg bryr meg ikke lenger om fitte, gud eller hijab. Brente bøker, flerrede hodeplagg og falne kors. Vi trenger ikke vrangforestillingene deres her. Ikke dukk ukritisk inn i sprekken som blir åpnet for deg,  flyt bare med det sinnet selv tillater. 

Bare koble ut. Inn i det ukjente. Ut av håpløsheten.

Hvorfor følger dere ikke etter?