Ekte kjærlighet
Våre vesenskjerner formulerer og virkeliggjør den gjensidige affinitet nødvendig for interaksjonen mellom oss. Hennes verdensanskuelse er dog av sekundær rang. Hva som utgjør det signifikante er hennes kroppslige sjargong og hvilken effekt hennes emanasjon har på denne eksakte omstendighet. Å etterkomme mine senere pretensjoner har direkte bevirket min nåværende posisjons fortryllende, nærmest poetiske eleganse. Nivået av tilfredshet kan om hvilken tyngde jeg tillegger hennes blotte tilstedeværelse.
Hun fremtrer anonymt, nesten lekent usynlig, men har utledet eventualitene hun muliggjør gjennom å vedlikeholde sitt renommé gjennom et simpelt, men uhyre meningsfullt smil. Ekspektansen for et dypere bekjentskap må sies å være liten, men all erfaring tilsier at løsningen ligger nettopp i den midlertidige uvitenhet man stilles ovenfor. Bare tanken på å videføre den spenning vi har oppnådd skaper uro i energifeltet mitt, og jeg aksepterer derfor å ta til takke med en tilnærmet observatørrolle, med innslag av perifer kommunikasjon.
Et kosmisk postament har stasjonert og utfoldet sin dypeste struktur foran meg. En midlertidig alterasjon i persepsjonsevnene mine åpner en sprekk mot alternative dimensjoner. Innbiller meg kraftig om at hun må være en illusjon, men jeg våger ikke strekke ut hendene for å berøre henne og dermed avkrefte tanken. Ikke overdrevent sminket, perfekt nese med en bitteliten føflekk der hvor nesen krummer inn mot kinnet, forsiktig flørtende lepper med et hint av rosa. Hun kan ikke være ekte.
Ørene er halvmåneformet med et tilsnitt jeg aldri har sett maken til. Krumningene inni dem passer sammen som brikkene i et puslespill. Hadde man latt vannet renne ned langs ene kanten, ville det runnet i en elv mellom forhøyningene og dannet et overdådig fossefall over en liten, yndig øreflipp. Kvinnen med de utrolige øynene, de kulerunde øynene, kontemplert av et sett lange, perfekt krummede øyenvipper. Mørke, som fuktig gjørme en spirende, grønn vårdag; men inviterende og lokkende mot dypet jeg ikke engang takler tanken på å synke inn i.
Med estetisk feilfrie hender skriver tilsynelatende på et hvitt papir jeg bare kan se ene hjørnet av. Nedskriblingene er grønne og tilfeldige, men har nok sin usystematiserende hensikt. En blå dongeribukse sitter tett om hennes perfekte bakdel, og fullfører videre nedover lårene innkapslingen av et fullkomment skaperverk. Et hvitt skjerf varmer den ømfintlige, forlokkende halsen hennes. Innbiller meg lukten av nyklippet gress og en slørete høstkveld i absolutt stillhet.
Ansiktet stråler i lyse bruntoner og danner inntrykket av en svak rødming. Ullsokkene på føttene hennes vitner om en bevissthet om metoder for å behageliggjøre tilværelsen, som strekker seg langt bredere enn plaggene som er svøpt rundt hennes totalt symmetriske og uendelig tiltrekkende kropp. Visuelt sett kan hun ikke være annet en en drøm.
Mørkebrunt hår i oppsats, holdt sammen av en enkel, svart strikk. En lugg som akkurat ikke rekker ned til øynene, etterfulgt av stramme lokker rettet ut av hennes usymatiske maktbruk overfor eget vesen. Diamantøredobber i begge ørene som blekner mot den strittende hårsatsen, men som skiller seg distinkt mot omgivelsenes sterke kontrast mot hennes skinnende aura av kjærlighet.
En sjelden gang blir jeg stum. Akkurat nå er jeg målbundet.
