Eksistensielt
Erfaringsmessig kan jeg konkludere med at menneskesinnet opererer på forskjellige stadier. Hjernen, heretter synonymt med “sinnet”, er et open-source verktøy som fritt og enkelt kan utvikles videre på egne premisser. Å utvikle dette er en modningsprossess hvor alderen spiller en viss rolle, men absolutt ikke er avgjørende. Hvert enkelt menneske vil på et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte, stilles ovenfor spørsmålet: aksepterer jeg opphavet av min virkelighetens eksistens?
Avhengig av hvilket ståsted man velger, vil sinnet utvikles i forskjellige retninger. Religion eller ei – de fleste utvikler en noelunde permanent virkelighetsoppfatning, og holder ved denne store deler av livet. Men forskjellen er større enn dette. Hvorvidt man er religiøs eller ikke er ubetydelig, det viktigste spørsmålet er hvorvidt man bare aksepterer sannheten, den være seg selververvet eller basert på ytre impulser – eller om man søker svar utover dette.
Den objektive vinklingen jeg velger nå, hjelper meg til å akseptere, men hverdagslivet innhenter meg stadig. I ensomheten blir jeg tvunget til å utfordre tankene mine. I ensomheten innser jeg at jeg ikke strekker til. Vokabularet mitt er ikke tilstrekkelig for å beskrive selve problemet. Virkeligheten, universet eller sjelen er ikke hva som bekymrer meg. Det er selve bevisstheten om at disse begrepene er reelle, men at jeg ikke kan redegjøre for dem, som skremmer meg.
Av mangel på en bedre term, bruker jeg heller et avsnitt ekstra i forsøk på å skape et inntrykk av hva jeg mener. I dagboken om det dype foreviget jeg for en tid tilbake et notat som beskriver situasjonen ganske godt. All bevegelse er egentlig bare å fjerne seg fra en gitt tilstand, skrev jeg. For mennesket innebærer dette å sysselsette sinnet sitt; å stadig holde den kokende tankegryten varm nok til at den ikke kjølner. I øyeblikket temperaturen blir for lav, utsettes man for sin egen usannsynlighet, og hvis man ikke er forsiktig, blir man også offer for den.
Bare ved å redusere bevegelsen til et minimum, f. eks gjennom meditasjon, klarer man å gjenskape/gjenerindre sitt egentlige. Utkoblingen fra virkeligheten er et ypperlig middel til selvobjektivitet, men bør etter min mening ikke (mis)brukes. Parantesen antyder at det finnes individer som er i stand til å takle uvissheten, men selv har jeg erfart det motsatte. Ved å bevisstgjøre tankene mine, åpner jeg også for større muligheter for negativ påvirkning fra omgivelsene. En uvitende tilstand er på den måten noe jeg trakter etter, siden det da ville være lettere å bare flyte med.
Jeg har vanskelig for å kunne se at noe skal kunne eksistere i utgangspunktet. Dette innebærer hele virkeligheten; alle former for materie, energi, idéer, tid, rom – alle mulige kjente og ukjente begreper. Menneskets manglende evner til å se utenfor boksen begrenser også vår forestilling om virkelighetens oppbygning, mening og konsekvens. Lineære begreper er relativt enkle å forstå. Virkeligheten er dog ikke linæer, ettersom eksistensen av noe – også av selve eksistensen av eksistensen av noe – må ha en begynnelse.
Umuligheten av realiteten er latterlig. Hvorfor skulle noe ville eksistere i utgangspunktet? Hvilken hensikt ville eksistensen av noe ha? Ettersom jeg ikke kan forestille meg muligheten for at universet i det hele tatt eksisterer, siden det ikke kan ha blitt skapt i utgangspunktet, blir også min egen eksistens latterlig å betrakte.
Bedre blir det ikke av å se hvordan vår egen teknologiske utvikling stadig innhenter oss selv; at vi hele tiden perfeksjonerer våre metoder for å portrettere og/eller manipulere virkeligheten, og har potensiale til å plutselig befinne oss selv i en posisjon hvor vi kan skape egne univers. Kunstig intelligens kan virke interessant på mange, men sannheten er i mine øyne radikal. Vi er selv guder, vi innser det bare ikke. Ettersom vi er i stand til å skape en form for “liv”, hvordan kan vi da utelukke muligheten for at vi selv ikke f. eks bare er et sofistikert dataprogram?
Vissheten om muligheten om at jeg bare er en del av et kunstig skapt “felleskap” er forstyrrende for meg. Er jeg bare et objekt i en virtuell virkelighet? Er min bevissthet av min virkelighet bare et resultat av at jeg er satt i på-modus? Finnes det en destroy()-metode som fjerner meg etter min rolle i programmet er over, eller kommer jeg til nytte andre steder? Er jeg bare en metode som kalles når det er bruk for meg?
Frykten for å ikke eksistere er mitt største problem. At sinnet mitt, bevissheten min eler sjelen min – kall det hva man vil – bare skal opphøre. Det hjemsøker meg stadig, både i drømme og i våken tilstand. Underbevisstheten min leker med meg ved å putte med i midlertidige ikke-eksistensielle former for bevissthet. Døden i seg selv er ikke skremmende for min del, men å forlate dette livet uvitende om mine teorier stemmer, er uutholdelig. Er døden ikke-eksistens? Innerst inne nekter jeg å tro det. Ettersom virkeligheten må være eksistererende, og jeg ikke ser annet grunn til at den eksisterer enn at den har et formål med det, vil også min tilstedeværelse i den ha en innvirkning på formålet.
Man kan ikke være sikker på virkelighetens opprinnelse, men man kan være sikker på at den eksisterer. Et av problemene mine er den manglende evnen til å akseptere tingene som de er, istedenfor å grave meg altfor dypt ned i teamer som burde ligge urørt. Oppsummeringsvis kan jeg jo ikke konkludere med noe annet enn a jeg er her, og universet derfor også må være. Likevel finner jeg tanken om umuligheten i det hele meget forstyrrende, og lider hardt under følgende faktum:
Min eksistens er reell, men denne eksistensen er også umulig ifølge evnen til logisk tenking eksistensen har forsynt meg med. Ulike grader av bevissthet skaper veiskillet mellom de ulike mulighetene. Man velger selv hvor bevisst ens egen holdning skal være, men har man først begitt seg ned stryket, er det ingen vei tilbake. Man må ta årene fatt, padle som en galmann og forme sin egen vei ned gjennom stryket. I slike stunder burde man ikke ha tid til ettertanke.
Innimellom misunner jeg egentlig de religiøse som kan leve livet ut i overbevisning om at de har funnet sannheten, og at eksistensen deres alltid vil forbli sann. Logisk sett er det tilbakestående, men deres evne til å akseptere en tro, og slå seg til ro med det, den er beundringsverdig, og virkelig noe jeg unner dem. En slik tilnærming vil etter mitt syn også legitimere troen på det meste, ettersom resultatet av valget man gjør alltid er det vesentlige for individet, ikke måten man gikk frem måte å oppnå det.
Ikke-bevissthet må være målet mitt – å redusere tilstedeværelsen i meg selv og mine omgivelser, og heller konsentrere meg om hvordan jeg utspiller min rolle i forhold til andre. Ettersom jeg overhodet ikke er i stand til å verken kunne gjøre noe med, eller forstå fenomenene jeg har angst for, må jeg bare innse at det eneste som fungerer er nettopp å ta større del i samfunnet rundt meg, og heller konsentrere innsatsen min for å forbedre dette.
Foreløpig vil jeg derfor selvmedisineres ved å øke den materialistiske belastningen på mitt sinn. Også ved utvide det sosiale nettverket mitt og muligens oppnå en større grad av ytre stimuli, vil jeg redusere tankeaktiviteten og den depressive tilnærmingen til livet. Dermed vil jeg gledes over å observere livsgledometeret stige mange hakk.
Avslutningsvis vil jeg si at argumentene mine slett ikke holder mål, og om noen er i stand til å motbevise dem/oppklare dem, er de hjertelig velkommen til å gjøre det. Takknemligheten ville vært stor om jeg kunne fått litt av børen lettet fra skuldrene mine. Beklager også den uoversiktlige oppbygningen av teksten, men i fortvilelsen betyr ikke lenger kronologien stort. Og til sist. Handle på impuls, vær din egen medisin og
lev livet – det er en grunn til at du har det.
