Jack Sparrow, vafler og kastrering
Under hele oppveksten min har jeg blitt pepret med propaganda, og blitt indoktrinert med de styggeste usannheter om hvilke aviser som er verdt å lese, hvilket pålegg man skal ha på skiven og hvem som lager de beste vaflene. Artiklene VG Nett har produsert de siste ukene har gjort sterkt nok inntrykk på meg til å fortrenge inntrykkene fra barndommen, og gitt meg et helt nytt syn på verden.
Historisk sett har pirateri vært ansett som en respektabel geskjeft. Skitne, sleske typer med store, svarte hatter med fjær i, lapp for ene øyet og sabel i hånd. Voldtekt, plyndring og drap i rusen fra rød fluesopp og mjød de stjal fra vikingene i fordums tid – i det hele tatt meget profesjonelle både i opptreden og utseende. De mest berømte piratene fikk også frøset ned kroppen sin, og blir i disse dager tint opp forå bistå i materialistenes desperate kamp mot piratovermakten utenfor kysten av Nigera.
Med stor fortvilelse leser jeg i VG Nett at dette bare er reinspikka tull. Hovedsiden prydes i dag av et oppslag om et norsk skip som har blitt angrepet utenfor Nigeria. Første øyekast er lovende, men klikker man seg videre inn avsløres det at piratene var amatørmessige pøbler. – Skiper ble angrepet av villstyringer som hadde fått seg rifle til konfirmasjonen, sier Arvid Bertelsen i Riise Underwater Engineering til Haugesunds avis.
Bertelsen selv reiser onsdag til Kamerun for å snakke med mannskapet, skriver VG. Han vil ikke akseptere at skuta hans blir bordet, og har derfor leigd inn ekstramannskap for å forhindre lignende episoder i fremtiden, blant annet den engelske marinen og den fabelaktige kaptein Jack Sparrow, hvis storslåtte dåder er kjent både på de syv hav og de fire fjell. I bagasjen har han med seg sverd, kanoner og ingredienser til å lage vafler.
Mannskapet får nemlig besøk av en sjømannsprest i Kamerun. Kapringen av skipet var over på snaue tjue minutter, men hvor amatørmessige piratene enn var, brukte de tiden sin godt, forteller en meget pålitelig kilde som foretrekker å være anonym med hensyn til familien og sånn.Før sjømannspresten rakk å rømme skipet, ble han torturert på de mest groteske måter. Ballehårnapping, penisdrag, smekk på pung, analbananisering og andre eksotiske frukters nydelige effekt på en stakkars presteskrott underholdt og holdt håpet oppe for mannskapeti en ellers desperat situasjon. Mange syntes også det var morsomt å stå i ring rundt og heie.
Etter hvert ble smertene for intense, og han valgte å gi etter for kravene til kaprerne, nemlig å avsløre hemmeligheten bak sjømannskirkens suksess. Nordmenn flest kjenner hemmeligheten fra før, men resten av verdenssamfunnet henger etter. Vafler er nøkkelen til suksess i hjernevaskingsbransjen, men bare Sjømannskirken har vært fremsynte nok til å innse det. Bare slik kan den ha fått en slik utbredelse som den har i dag.
Ingen vil vel kunne benekte at de blir fasinert, kanskje endog nyter synet av at smerte. Finland vurderer nå kjemisk kastrering av pedofile for å hemme seksualdriften deres og unngå fremtidige kroppslige kapringer av unggutter, småjenter eller frekt kledde damer på vei hjem fra byen, som naturligvis også har skylden i at de blir voldtatt selv. Det internasjonale justisdepartementet for pirateri har nedsatt en arbeidsgruppe for å foreslå kjemisk kastrering av prepubertale, pr-kåte liksom-pirater.
En alternativt avstraffelseskonsepter imidlertid under utvikling. Grovt sett går det ut på å mate forbryterne med syre, sette de ut til ulvene i bare skrotten, og deretter la de seile sin egen sjø. En stilfull tilnærming er også mulig. I senere tid har en rekke kjendiser tilbudt sine tjenester, bare man kan betale nok. Jack Sparrow som leiepirat koster nøyaktig 110 millioner svenske kroner. Kanskje denne familien burde vurdere å engasjere seg i kampen?
Ship o’ hoi!
En actionfilm: “kjempen med bart”
Etter å ha lest det siste oppslaget i saken om raneren som fikk smake sin egen medisin da han overfalt en 18-åring og prøvde og ta pengene hans, ser jeg meg tvunget til å komme med en oppdatering også i responsen min. Må advare mot en god porsjon selvsympatiserende vås, men ironien i situasjonen provoserer meg.
VG nett skriver: “Etter å ha dukket for ransmannens knyttneve, sendte det 18 år gamle ransofferet i vei et velrettet slag. Raneren tok telling.” Han telte først til en, to, tre. Fire, fem, seks. Dette scenarioet har han sett for seg i hodet flere ganger. Slag, slag, blokk, spark, blokk, slag, slag. Dukk unna, oppretthold et skremmende positur. Kom tett innpå. Umuliggjør rømningsveier. Bruk et skummelt blikk. Bruk chi og send han gjennom luften uten å fysisk berøre han. Ta pengene hans. Løp i vei.
Hjemme i kjelleren hos mamma har han sett Bruce Lee gjøre dette mange ganger. Taekwondo-kurset skal endelig komme til nytte. Nå gjenstår bare den lille gutten, hvis kroppsbygning er mye mindre enn hans egen, og utseende ikke er i nærheten like fryktinngytende som hans egen. Guttungen vil nok bli livredd. Dette skal gå bra.
Uheldigvis for fyren, skulle han kanskje sett litt mindre actionfilm og kanskje fulgt litt bedre med på kurset. “Mandag kveld søkte politiet i området med flere patruljer og en hundepatrulje”, skriver VG Nett. I tillegg gjør de følgende:
- Sier de prioriterer saken
- Ber publikum om tips
- Etterlyser en kraftig bygd mann med bart
- Roser mannen som slo tilbake
Har vi saken klart for oss? En mann på 18-år blir forsøkt ranet, får seg en på trynet, blir sparket litt, men klarer fint å ta til motmæle såpass kraftig at raneren går i bakken, hvor han derpå løper fra stedet. Alle guttungers drøm har gått i oppfyllelse. Man blir overfalt av en stor, stygg, feit kar med bart – men klarer å slå han rett ned i bakken.
Kan ikke gjøre annet enn å berømme innsatsen til politiet i denne saken, men opprettholder fortsatt kritikken jegtidligere kom med. Men nok en gang: hvor er politiet i andre, mye mer alvorlige saker? Vi snakker om en fyr som utmerket godt klarer å forsvare seg selv, og derfor ikke lider noen større nød, og det blir satt i gang et apparat som skulle tilsi at fyren minst hadde blitt drept, om ikke voldtatt i samme slengen.
Mine personlige erfaringer med politiet såvel som med denne saken, tilrettelegger, ikke akkurat for en tillittsfull holdning fra min side. Jeg har en teori om hvordan det funker:
Dersom man blir overfalt, ranet eller utsatt for vold på andre måter, er det første man må gjøre å kontakte avisene, gjerne før politiet kommer på banen. Publikums forventninger vil da yte et kollektivt press mot ordensmakten, og mest sannsynlig bidra til muligheten for en raskere løsning av saken. Vennene ens vil også bli veldig imponert, de vil utvise omsorg, og en vil bli midtpunktet i venneflokken. ” – De var redde for meg og opptatt av at jeg hadde det bra. Dessuten synes en del at det var bra gjort, sier 18-åringen”. Utruli gått sakt.
Da er politiet nødt å svare til forventningene, og har en glimrende mulighet til å forbedre et ellers ganske frynsete rykte. Hvor var politiet da en 13-årig gutt ble overfalt og havnet på sykehus? Hvor var hundepatruljen? Hvor var etterlysningen? Hvor var ønsket om tips i saken? Hva gjorde politiet på jobben mens jeg satt hjemme og ikke våget å bevege meg ute blant folk? Hadde de mistet fingeren, og dermed mistet evnen til å ringe til fyren alle så gjorde det, eller et av de tjuetalls vitnene? Hadde de punktert, og kunne ikke rykke ut?
Det tok et helt jævla år før det detter varsel om rettsak ned i posten – det tok en times tid å henlegge saken. Fuck politiet, azz. Skulle nok ringt VG. Da vil i det minste noen bry seg.
Jesus, bygdedyret og fitte
Fra et imaginært, relativistisk synspunkt satt sammenheng, sett ut fra et kvantefysiologisk fenomenologisk prinsipp, tenkte jeg at det i morges hadde vært kult å kunne skrive mange avanserte ord som ikke umiddelbart gir noen mening for andre enn forfatteren selv. Jeg kunne skrive noe orginalt, så lenge det handler om et tema, og bare ett tema, og muligens vinkle det inn mot fitte, som jeg alltid gjør.
Fitte er jo som kjent en av grunnpillarene i den vestlige kultur, og de færreste ville vel kunne tenke seg en hverdag uten. Reproduksjon, matematisk induksjon og prostitusjon – ingen av dem ville vært mulig uten støtte fra fittens hold. Et fenomen jeg ikke på noen måte klarer å innblande fitte, er vold og kriminalitet. VG Nett skriver i dag om en voldelig raner i Tysvær, som kanskje ikke hadde sett for seg at jobbdagen skulle ende slik.
Istedenfor å løpe fra åstedet, sparket raneren like greit det 18-årige offeret. Bygdeværingen valgte da, som bygdeværinger ofte gjør, å slå tilbake – med det resultat at raneren gikk i bakken, og han kunne ta pengene sine tilbake. Raneren skrek høyt, som en fjortisjente på emo-konsert. Bygdefenomenet har jeg vokst opp med, og har alltid utvist stor forakt for mennesker med utilstrekkelig intelligensnivå til å verbalt løse anspente situasjoner, men i må jeg erklære meg stolt over selv å ha fått ta del i amøbesamfunnets utvikling. In your face, ranermotherfucker.
I mitt hode skiller jeg mellom uprovosert og motivert vold. Hvordan Norges lover stiller seg til dette, er jeg meget usikker på. I relativt ung alder ble jeg utsatt for uprovosert vold, men da ble ikke gjerningsmannen dømt. Ordensmakten så derimot sitt snitt til å bøtelegge han fordi han samme kveld hadde tatt seg en blås. Hvor er logikken? En mann i 20-årene slår ned en gutt på 13, gutten havner på sykehus, får ødelagt synet og får psykiske problemer, men man prioriterer å straffe han for å røyke? Molbofaktoren blender meg.
Det viktigste, som VG Nett tydeligvis ikke har fått med seg, er bibelbeltets rolle i saken. Vestlandet er kristendommens siste gjenlevende utpost. Jesus har på sensasjonelt vis stått opp igjen, og viser som som den intellektuelle raneren han er – men blir brutalt slått ned av amøbesamfunnets overlegne intellekt som gjennomskuer hans skitne, ekle og ufyselige agenda.
Analyserer videre på en fittemessig grunnlag, vil man kanskje kunne hevde at fitten har betydning for ranerens valg i livet. Erfaringsmessig er fitten en universell kur mot all verdens problemer, det være seg fysiske eller mentale. Mangelen av den kan derimot føre til alvorlige problemer; psykose, narkotikaproblemer, vold, bulumi light og det som verre er. Moralen i denne historien må derfor være at uansett hva som foregår ellers i livet, må fokuset alltid ligge på fitten.
Finn den, smak på den, utforsk den, lær den å kjenne og elske.
Morgenstund har tjære i munn
Korrekturlest av kontaktflaten, verbalt voldtatt av samme den omgangskretsens uvitenhet. Kan noen vær så snill å stoppe lyden? Det blir for mye godt på en gang. Ambisjonene mine ligger ikke i et blodig rasshøl, ditt motbydelige krek. Husker du ikke? La regnet falle ned fra uante høyder. Mitt største ønske er å hvile, ikke lytte til slibrige forslag fra dine såkalte høyere makter. Innerst inne er hun klar over hvem hun er, hun burde for faen se det.
Ubarmhjertig er trangen til å ikke observere, men viljen til å føle omgivelsene mine melder seg på det mest passende tidspunktet jeg kunne sett for meg. Klokken er fem om morgenen, og det er lenge siden jeg har sett snurten av ordentlig dagslys. Tilbake for å redde universet, men livsgleden renner med tiden, og jeg er tungebundet og kryssfestet, naglet, skrudd fast i mitt eget hode og vil ikke avsløre min posisjon i intet.
Vasse skritt for skritt ut i elven, føle strømmen rive klærne av meg, akkurat som du gjorde. Vannet strømmer om den nakne kroppen min, kulden er ikke ikke. La pennen føre dagbok over livet mitt for fremtidige generasjoners underholdning, men ikke være for altruistisk, bare hjertevarm nok til å tildele ditt minne manasjen den fortjener, hvor stemmens spillerom er større enn ditt vesen, men ikke mulig å skjelne blant det glemte.
Et hjerteskjærende skrik. Ingenting holder meg tilbake lenger. En tåre faller mot elvebredden, men skylles bort av vannmassene, vaskes ut og blir ett. Episk musikk skrives i bakgrunnen av håpløsheten, skulende mot fortidens evinnelige mas, rettferdiggjør egoets endelige oppløsning og blir borte. Gjenklangen av tonene vil alltid minnes den trangsynte, brunøyde sneglens stompvinkel som en invalidisert havørn skudd med luftgevær.
Betongveggen skiller mitt enfoldige, trygge reir fra omverdenes fordektige livsmanus. Lyssky og tvilsom, men innstendig om de familiære energibaner – jeg vil ta til vingene, følge ledetrådene, ta farvel med deg, meg – emanere sprudlende mellom svarte bergvegger hvor mørket er lyset og lyset er mørket. Teller minuttene til starten på mitt tredje liv.
Forenes gjennom øyet, månen og tanken, men lar seg ikke proklamere sin egen lyrikk om deg, ditt og hva engang var. Mørke toner minnes lyset for meg.
Gjesteinnlegg: mongofjes()
Mongofjes() beretter:
I et svakt øyeblikk røykte jeg en mystisk urt. Etter det jeg har blitt fortalt, her er det jeg berettet i min transetilstand, som jeg oppnådde som et resultat av at urten var av psykedelisk art:
De gamle inderne satte seg gjerne ned i en yogatilstand. De eldste kunne sitte og tvinne på et hår, i et helt år. Da ville de oppnå en tilstand av å være opplyst om hår og sånn. Som et videre resultat av oppdagelsen av masseenheten til et hårstrå, kunne de ut utifra det integrere hår fra innvandrere og oppdage ispinnen. Sosiale antropologer mener at faktisk lenge før ispinnetiden var ferdig, hadde gamle indere utvandret helt til Mongolia og videreført sin kunnskap til denne kulturen.
Dette handlet bittelitt om en symbolsk måte å kultivere kraften som finnes i alle mennesker, også kjent som “the force” (“Star Wars”, George Lucas, et al). De kunne stirre på en ispinne mens de gjorde sine daglige gjøremål. Noen yngre folk mente dette var en distraksjon fra det vesentlige, men de ble vanligvis pisket halvt til døde for slike usannheter. Så det kom seg nok etterhvert.
Og før ispinnetiden var omme, hadde de funnet at kraften i en enkelt ispinne var tusen ganger sterkere enn kraften i en helt vanlig tryllestav. De utvandret jo som nevnt helt til Mongolia og der bygget de trehus av kunnskapen de tok med seg, for å “ispinnere” og bidra til morsomme utgravninger for ettertiden, men mest av alt for å forvirre fremtidige forskere, som de eldste var såpass fremsynt til å ha i tankene. Dette har visst en eller annen luring oppi Trondheim et sted (sikkert langt uti gokk heh!) funnet ut, men undertegnede er lite imponert over slike “skolebenksittere”. Som vi har lært av denne historien er det de eldste som alltid har rett, nettopp fordi de var tilstede da ting skjedde. Folk som f.eks ikke forstår at alt var mye bedre under krigen, ja de får vel bare leve i sin egen verden. En verden hvor man skyter enhjørninger og har sex med bjørner. Latterlig. Enkelt og greit.
Ifølge nyere oppdagelser som har forbløffet en rekke forskere, døde de gamle inderne ut fordi de var for gamle til å oppnå reproduksjon. Med andre ord som lettere kan forstås for lekmannen og andre fotsoldater; selv knulling og puling var ikke en gang mindre eller lik 1. Enkelte forskere har hengt seg opp i eksistensen av ispinner, men skeptikerne mener at de er helt idiot og ikke engang har skjønt poenget, fordi det var en ispinnetid som ikke helt var ferdig. Karbon/Colt-45-metoden (kalibrert karbon) viser at dette stemmer; de som ikke forstår det er helt skutt.
Det medførte et skred av nye oppdagelser, som historisk var uforståelig og fremdeles er fullstendig uforståelig. Sir Mr. Mullder Jackson er blant de få som har forsøkt å forstå seg på dette. En tropenatt etter en kveld på fylla tenkte han over de siste utgravningene, som blant annet viste en ispinne med et improvisert fitteredskap. Han kom fram til i sin synsing at sannsynligvis var inderne for gamle til å reprodusere, og derfor døde de ut. Og dette skulle vise seg å være ekstremt nært sannheten. Bare et kvantesprang fra den egentlige sannheten!
Sosialantropologer og andre antropologer som ikke nødvendigvis er like sosiale, har tenkt sine tanker om dette uten å komme stort lengre enn en millimeter videre. Sameeksistensen i deler av Kina var upåvirket av denne utviklingen. Totalt sett kom ikke Mullder eller Co. stort nærmere sannheten heller. Noe som er helt urelatert til dette er hvordan evolusjonen har påvirket fitteutviklingen de siste fem hundre år. Og det er også vi mye mer opptatt av. Så heng med neste gang. Da vil du kanskje få mer informasjon.
Det kan riktignok ikke forklares med at inderne har vært der lenge, fordi de var som vi vet jævlig gamle allerede da de kom dit. Troverdige forskere, derimot, er sannsynligvis tilbakestående. Og som Wilston Kreger uttalte det på slutten av 80-tallet: “Eksistensen av ispinner er ikke en nødvendighet for saftis, ei heller Lollipop, altså flerfarget saftis. Og sangen “Lollipop” har absolutt har ingenting med dette å gjøre, om den i det hele tatt heter “Lollipop”, for det har jeg ikke sjekket ordentlig, vet bare at den går sånn Lollipop Lollipop olala lollilolli Lollipop!!”, fortsatte Kreger en gang på 80-tallet. “Forbanna tulling” utbrøt Jens Überhaug før tvilsomheten fra flammehavet av fredsmeklere kollapset i sin egen urimelighet. Noe som fremdeles preger tingenes tilstand, enkelte steder, ifølge de som har greie på slikt…
Troverdighetenes tanker tok, innenfor rimelighetens grenser, overtaket til trosbekjennelsen vår, som vi vet handler om X. I lys av X vil jeg avslutte dette innlegget. Av respekt for X vil jeg takke for oppmerksomheten og muligheten til å forkynne noe som helst i lyset av X. Vil gjerne takke syretryne() også for denne unike muligheten til å spre noen ord i dette gjesteinnlegget. Takker også til ham for gode innspill og rettelser under perfeksjoneringen av dette innlegget. Mange takk.
Jeg sitter her med to hundre og femti kroner og driver og filosoferer litt over nøyaktig hvor mye fitte man får kjøpt for mine kroner. I en desperat situasjon har kanskje noen og enhver tenkt de samme tankene som suser rundt i hodet mitt her i kveld.
Dette var et gjesteinnlegg av undertegnede, nemlig mongofjes(). Dersom du vil lese mer av meg, så finner du en link til bloggen min på høyre side. syretryne() har takket ja til å skrive et ekslusivt gjesteinnlegg på bloggen min, så følg med videre!
Til slutt vil jeg oppfordre det flygende spaghettimonsteret til å fortsette med å velsigne Norge. Tror det har funket bra så langt; jævlig kult gjort av deg! Mongofjes() ut,
RAmen.
Menneskeviruset
En kommentar på mitt forrige innlegg og som mine nærmestes behov for å forstå meg, har trigget meg til å utdype mitt politiske ståsted og tanker omkring det mennesklige planet av virkeligheten, i tillegg til en videre kommentar om konflikten i Gaza. Hvis du leser litt mellom linjene, vil du nok også se at du ikke bør omfavne hva jeg skriver som det skulle vært min absolutte mening.
Preiket mitt tilhører ikke noen politisk bås. Verden bør etter min mening være et bredere sted enn avstanden fra høyre til venstre. Jeg snakker fra utsiden av boblen store deler av verdens befolkning og nesten utelukkende alle politikere meg bekjent befinner seg inni. Ironien og sarkasmen er fitterevolusjonens våpen, og dens slagkraft vil bli fryktelig, og den vil slå hardt. Enkelte innser det, andre ikke. Innsiktens tidsalder er forbi, og vi kan ikke gjøre annet enn å beundre bildene av fordums storhet.
I skallet fremstår mine egne meninger som det eneste rette, når de snarere er ment å være fordømmende utelukkende overfor meg selv. Omverdenens tolkning av meg har jeg ikke mulighet til å legge retningslinjer for. Verden har ingen administratorfunksjon. Derfor må jeg tåle at jeg ikke kan sensurere ignoransen og trangsyntheten, når jeg her blottlegger mitt indre i form av simple blogginnlegg.
Det subjektive overstyrer enhver “objektiv” sannhet samfunnet pålegger meg. Å følge oppmodninger fra det verste viruset i det kjente universets historie, faller meg latterlig idiotisk. Fostret på drømmeforestillinger, hat og egoisme har det “siviliserte” menneskehet fjernet enhver mulighet til genetiske fremskritt som kanskje ville muliggjort en kur for sykdommen vi selv har utviklet og tilrettelagt for spredningen av.
Menneskeviruset graver bunkers og prøver forgjeves å isolere seg fra det uungåelige – dets undergang og innskriving i historien som vi for øvrig blir stadig sikrere på ikke er annet enn en illusjon skapt av våre egne tanker, som en dysfunksjonell amøbe; formåltjenlig utelukkende for sin egen maktkamp innad i flokken av imbesille, inngrodde, mentalt tilbakesatte halvdyr. I min realitet trengs ingen videoidentifisering for å gjennkjenne lavmål.
En kommentator til mitt forrige innlegg presterte å forsøke å irettesette meg ved å indikere at jeg ikke tok et klart, politisk standpunkt. Helvete heller. Hvor er fokuset? Både Israel og Hamas avviser FN-resolusjonen som er ment å sette en stopper for de grusomme handlingene i Gaza. Elendigheten fóres av indoktrinerte, dogmatiske, krigshissende, trangsynte bedrevitere. Ikke engang når uskyldige barn blir drept – i kjernen av problemet – evner folk å se hva som er best for dem.
I Norge utøver de verst mentalt handicappede meningsløst hærverk i god tro på at deres formålsløse herjinger skal løse verdens problemer. Alle skrupler synes å ha forlatt en liten gruppe av demonstrantene. 73 år gamle Sverre Martin Haug forteller til Dagbladet.no om hvordan han ble overfalt av “jødehatere” fordi han hadde et israelsk flagg på seg. Heldigvis finnes det ansvarsfulle mennesker igjen i verden, som forhindret en potensiell katastrofe.
Ikke engang pøblene forsvare seg med at de har palestinsk bakgrunn, og demonstrer derfor på ulovlig vis for et folk som ikke engang er deres eget.Engasjement er en bra ting, men det får finnes grenser. Jævelskap planlagt ned til minste detalj – å gå så langt som å lage våpenlagre? Måtte noen putte syrelapper i middagen deres, plassere dem ute i skogen, løpe rundt i spøkelsesdrakter, skyte fyrverkeri og spille svartmetall for dem. Faen. Helvete.
Våkn opp og lytt! Distinkte stemmer skiller seg ut fra tinnitusen som har infisert meg og torturer meg hvert bidige sekund av stillheten jeg forestiller meg å noen ganger få. Intet er for meg mer innholdsrikt enn vår innkapslede drømmeverden, og jeg burde kanskje være takknemlig for gaven som har gjort meg i stand til å late som jeg eksisterer utelukkende for meg selv eller som et resultat av en simpel gudeskikkelse. Heldigvis, om jeg får lov å si det selv, veit jeg bedre. Hva stemmene forteller meg, må være det eneste rette. Tjihi.
Resultatet av denne innsikten jeg har oppnådd er uansett bare kulde, tomhet og ensomhet. Alt faller stadig tilbake på dette når alt bunner sammen. Hva kan jeg gjøre med det? Ingen verdens ting, skulle en tro svaret var. Likevel åpner det seg muligheter hvor en minst venter det. Vår virkelighet skapes av oss selv. Det er opp til oss hvordan vi påvirker utviklingen den, i positiv eller negativ retning.
Aksepterer man sitt vesens meningsløshet, vil man også åpne for å kunne skape en tilværelse hvor man i det minste kan innbille seg at den har en mening, at rollen man har blitt tildelt skulle ha noe å si for hvordan tingene utfolder seg rundt en. Nettopp det akter jeg å gjøre, men jeg kommer absolutt ikke med oppfordringer om at andre bør gjøre det samme. Mentalt sett er de færreste mennesker rustet for å oppleve sin egen verden slik den burde være.
Hvis du derimot velger å inspisere uendeligheten, har jeg et par råd på lager. Vær forsiktig med følelsene dine når du lærer dem å kjenne skikkelig. Universet kan være en barmhjertig barnevakt, men da gjelder det å oppføre seg, og lytte til feedbacken det gir til impulsene du sender inn i det. Ikke ta til deg negative impulser. Ikke la deg overtale. Ikke la deg hjernevaske.
Overgi deg ikke til dogmatiske, tradisjonsbaserte tankesett. Lytt til ditt indre, og åpne deg for det ytre. Vi står på dørstokken, og kan når som helst trø ut av illusjonen og omfavne den virkelige eksistens. Det er kun opp til deg om du velger å gjøre det. Måtte Bob være med deg.
Velkommen til den andre verdenen.
Rumpemenn, sosialister og intellektuelt forfall
Vår alles rumpefotograf, Marty Odom, fotografen som foreviget den stakkars mannen som potensielt kunne blitt invalidisert, fått pinner i anus og det som verre er, forteller til VG Nett at han regner med han regner med han får sparken som følge av rumpefetisjen sin. E-post med budskap om hat, forbannelse og evig forvisning til helvete har oversvømt Odoms innboks. Verdens befolkning misser det virkelig sensjonelle i saken, for hvor er fokuset på det ikke-inntrufne?
Hvor stor er egentlig muligheten for at man tilfeldigvis, når man faller med buksene nede fra en skiheis, lander med anus rett på en trestokk? Hvor stor skade, eventuelt tilfredsstillelse, ville penetreringen påføre vedkommende? I førstnevnte sak har media innskrenket mulighetene for en rumpemessig revolusjon, utrykt ved den kollektive bevissthets usynlige trang til anale gleder. Tenk heller på det, og ikke la uskyldige, pornolystige fotografer lide. Alle fortjener et øyeblikks verdensoppmerksomhet, la også rumpemannen få nyte sitt.
Lommemannen, på sin side, forteller i desperasjon at han ikke liker rettsvesenets metoder. Kanskje han burde tenkt på det i utgangspunktet, og valgt en litt annen fremgangsmåte selv? Erfaringsmessig veit jeg at fetisjer for litt mer uortokse kroppdeler/klesplagg fungerer mye bedre enn en kjedelig, grå lomme. Kreativitet kan ikke kjøpes for penger, derfor har den tiltalte 56-åringen har heldigvis hatt økonomi til å kunne utrykke sin materialistiske eksibisjonisme i form av luksuriøse biler.
Navlemannen burde vært en inspirasjonskilde. Kvantefittemessig er navlemannen prakteksempelet på det såkalte guttefitte-paradokset, et ubesvart spørsmål, hvis svar ikke kan beskrive på makroanalnivå. En skitten analkanal er ikke alltid den mest fordelaktige løsningen når lysten melder seg, så hvorfor ikke bruke navlen? Er man utstyrt med særdeles lite utstyr, vil dette logisk sett være den beste løsningen. Nye dimensjoner – nye muligheter, selv for dvergpeniser, sier bare jeg.
Mads Gilbert, som fortsatt befinner seg i Gaza og gjør en kjempeinnsats for sivilbefolkningen, håper på våpenhvile mellom partene i krigen. Ettersom han er medlem av partiet Rødt, jævla sosialistfaen, burde han bli tatt av fitterevolusjonen som sakte, men sikkert brer seg over det ganske land. Måtte alle sosialister sakte, men sikkert drukne i fittesaftens grusomme grotte og nyte det. Siv Jensen, for sin del, kan drukne i sin egen tilfredsstillelse. Såpass fortjener hun vel?
Verdensamfunnet er under forfall. Vår felles virkelighetsanskuelse mister fokus på verdiene i livet som er viktige. Kreativiteten er tilskitnet av religiøst pisspreik og materialistiske, destruktive krefter. Moder jord ligger livstruende skadd på fødestuen, og angrer nok på at hun fødte Adam og Eva.
Vi andre apekatter øyner jeg likevel et lite håp for. Ikke la deg kue av illusjonen om at verden holder på å kollapse, innse heller at dette er starten på begynnelsen og hvilke fordeler dette fører med seg. En krisesituasjon er en ypperlig mulighet for den intelligente delen av befolkningen til å overta verdensherredømme og utrydde dumheten en gang for alle.
BRUK DEN, goddamnit.
Krigen i Gaza: fitte og kollaps
Forsiden av dagbladet.no slår imot intetanende, uskyldige individer som ikke søker annet enn saklige nyheter om samfunnsrelaterte tema og solskinnshistorier. Den mest leste nyheten de siste 24 timer er naturligvis en artikkel om hvor elendig det står til med amerikansk pornobransje, samtidig som pøbler mister alle skrupler og angriper politiet i anledning demonstrasjonene mot Israels krigføring i Gaza.
Naturligvis vil vi nordmenn prioritere og lese om pornobransjens nedgangstider, heller enn økonomisk krise i det vestlige, overforbrukende samfunnet og humanitær krise og krigsforbrytelser på Gazastripen. Ethvert individ med samfunnsengasjement vil i løpet av en gjennomsnittlig dag bli servert uhorvelige mengder død og elendighet. Etter mørkets frembrudd er det derfor lett å søke til datamaskinens trygge, pornografiske vugge.
” – Folk er for deprimerte til å være seksuelt aktive – dette er veldig usunt for en nasjon. Amerikanere kan klare seg uten biler og sånt, men de klarer seg ikke uten sex, sier Flynt i en erklæring.”
I statene ber pornobransjen om krisepakke fra myndigheten. Sviktende salg og reduserte seertall bekymrer kaksene på toppen av fitteimperiet, og tigger derfor den utrimmede busken på toppen av venusberget om støtte for å overleve. Ingen amerikaner kan jo overleve uten visuell tilfredsstillelse. I Norge ser vi foreløpig ingen lignende tendenser, men horemarkedet ville nok blitt drastisk, som følge av fattigdommen som brer seg som en epidemi over landet etter finanskrisen kom over oss.
Amerikanerne er for deprimerte til å ha sex, men vi nordmenn ser lys i enden av skaftet, for å si det sånn, på tross av økonomisk kollaps og utbredt fattigdom. Vi er evig hungrige trange fitter og digre kjøttdildoer, og vi hviler aldri. – Med all denne økonomiske tristessen, der folk mister alle pengene sine, er sex det de mest tenker på, sier syretryne(). Etter bare noen måneder i offentligheten, har bloggen hans nådd uante høyder som følge av ekstremt fokus på det kvinnelige kjønnsorgan.
En økonomisk kollaps, sammen med porno, er nøyaktig hva menneskeheten trenger for å ta steget videre i evolusjonen. I begynnelsen vil arbeidsplasser gå tapt, mannen i gata miste jobben og det generelle velferdsnivået i rikmannsnasjonen Norge vil forhåpentligvis synke såpass at planeten vår kan leve med det. En nedgangsperiode synes å være innen rekkevidde, og jeg fryder meg virkelig. Endelig vil folk få tid til å sette seg ned for å surfe nettet på jakt etter de virkelige verdiene i livet: fitte, anal og kuk – og ikke minst interaksjonen mellom disse.
Viktigheten av fitte kan derfor ikke understrekes nok. Kjæresten kan dra fra en, en kan miste jobben, en kan sulte, en kan begynne å misbruke narkotika; livssituasjonen kan være ikke helt som den burde – men fortvil ikke. Håpet finnes, det gjelder bare å bruke de rette kanalene. Underskrevnes blogg er et fint sted å begynne: fitte i alle mulige varianter, vitenskapelige perspektiver på seksualitet, bisarre tilnærminger til tilsynelatende normale fetisjer.
“Minst fitte er målet” er kuren for all depresjon, matkrise, krig og elendighet. Husk det, når verden går deg i mot.
Ekte kjærlighet
Våre vesenskjerner formulerer og virkeliggjør den gjensidige affinitet nødvendig for interaksjonen mellom oss. Hennes verdensanskuelse er dog av sekundær rang. Hva som utgjør det signifikante er hennes kroppslige sjargong og hvilken effekt hennes emanasjon har på denne eksakte omstendighet. Å etterkomme mine senere pretensjoner har direkte bevirket min nåværende posisjons fortryllende, nærmest poetiske eleganse. Nivået av tilfredshet kan om hvilken tyngde jeg tillegger hennes blotte tilstedeværelse.
Hun fremtrer anonymt, nesten lekent usynlig, men har utledet eventualitene hun muliggjør gjennom å vedlikeholde sitt renommé gjennom et simpelt, men uhyre meningsfullt smil. Ekspektansen for et dypere bekjentskap må sies å være liten, men all erfaring tilsier at løsningen ligger nettopp i den midlertidige uvitenhet man stilles ovenfor. Bare tanken på å videføre den spenning vi har oppnådd skaper uro i energifeltet mitt, og jeg aksepterer derfor å ta til takke med en tilnærmet observatørrolle, med innslag av perifer kommunikasjon.
Et kosmisk postament har stasjonert og utfoldet sin dypeste struktur foran meg. En midlertidig alterasjon i persepsjonsevnene mine åpner en sprekk mot alternative dimensjoner. Innbiller meg kraftig om at hun må være en illusjon, men jeg våger ikke strekke ut hendene for å berøre henne og dermed avkrefte tanken. Ikke overdrevent sminket, perfekt nese med en bitteliten føflekk der hvor nesen krummer inn mot kinnet, forsiktig flørtende lepper med et hint av rosa. Hun kan ikke være ekte.
Ørene er halvmåneformet med et tilsnitt jeg aldri har sett maken til. Krumningene inni dem passer sammen som brikkene i et puslespill. Hadde man latt vannet renne ned langs ene kanten, ville det runnet i en elv mellom forhøyningene og dannet et overdådig fossefall over en liten, yndig øreflipp. Kvinnen med de utrolige øynene, de kulerunde øynene, kontemplert av et sett lange, perfekt krummede øyenvipper. Mørke, som fuktig gjørme en spirende, grønn vårdag; men inviterende og lokkende mot dypet jeg ikke engang takler tanken på å synke inn i.
Med estetisk feilfrie hender skriver tilsynelatende på et hvitt papir jeg bare kan se ene hjørnet av. Nedskriblingene er grønne og tilfeldige, men har nok sin usystematiserende hensikt. En blå dongeribukse sitter tett om hennes perfekte bakdel, og fullfører videre nedover lårene innkapslingen av et fullkomment skaperverk. Et hvitt skjerf varmer den ømfintlige, forlokkende halsen hennes. Innbiller meg lukten av nyklippet gress og en slørete høstkveld i absolutt stillhet.
Ansiktet stråler i lyse bruntoner og danner inntrykket av en svak rødming. Ullsokkene på føttene hennes vitner om en bevissthet om metoder for å behageliggjøre tilværelsen, som strekker seg langt bredere enn plaggene som er svøpt rundt hennes totalt symmetriske og uendelig tiltrekkende kropp. Visuelt sett kan hun ikke være annet en en drøm.
Mørkebrunt hår i oppsats, holdt sammen av en enkel, svart strikk. En lugg som akkurat ikke rekker ned til øynene, etterfulgt av stramme lokker rettet ut av hennes usymatiske maktbruk overfor eget vesen. Diamantøredobber i begge ørene som blekner mot den strittende hårsatsen, men som skiller seg distinkt mot omgivelsenes sterke kontrast mot hennes skinnende aura av kjærlighet.
En sjelden gang blir jeg stum. Akkurat nå er jeg målbundet.
Dypfryste gleder
Likesom en feit amerikaner kravlet hun over sengen som en løpsk flodhest på slankekur. To forsømte sjeler deler tilstedeværelsen med det tredje øye, men rommet mangler legemliggjørelsen av det siste. Snøfokk pisker med myke lanker mot mitt nedkjølte tryne. Eskimoen, bygdedyret og psykonauten forenes i et hvitt teppe; kaldt, mykt og behagelig om mine tildekkede lemmer. En usynlig ledestokk fører meg over svartisen og puddersnøen; minnes årene jeg hadde glemt.
Livet er fullt av nydelige mennesker. Må fordøye inntrykkene til et forståelig minimum , før de kan erstattes med de faktiske hendelsene. Multinasjonal vinkonsumering og forskrudde aksenter, men det forvirrer ikke meg lenger. Vibbene omgir meg, og de er gode. Forteller om musikalsk barndom, og jeg er min egen og menneskets beste venn. Mitt subjektive inntrykk av meg selv slår sprekker, og spørsmålet som reiser seg er hvordan og om man kan akseptere andres vei som ens egen.
Blandede følelser. Umulig å bestemme hvorvidt om hører fortiden til er verdt å bry seg om, eller om de skal følges opp. Konsekvensutrededelse mangler i majoriteten av viktige hendelser i livet mitt, og jeg innser nå viktigheten av en analyse av ethver situasjon som kan komme til å ha avgjørende betydning for mitt videre virke. Dette gjelder altfor ofte i situasjoner hvor tanken på analytiske tanker ikke engang steifer meg, og om de gjør det, skremmer de rævva av meg. Hør på hjertet istedenfor, sier jeg. Lytt til hva ditt egentlige sier deg.
Bare gjør det. Innfalsvinkelen er ditt eget valg. Ingen eksterne impulser står i posisjon til å forme livet ditt for deg. Ikke tenk på konsekvensene. Logiske tilnærminger til problemene mine er ikke sunt. Det er hva mitt hjerte forteller meg, og det fungerer helt perfekt. Muliggjør eksperimentering med hittil usette aspekter av min virkelighet. Resultater blir oppnådd, og de fungerer som en katalysator for dritten jeg forårsaker, men også som turbo for fremgangen og en ekstra innsprøytning for selvtillitten.
Utstrålingen min overfor verden begynner å bli positiv, og fremtiden ser lysere ut enn på lenge. I det universelle nettverket av eksistens og kontraeksistens, hvor forstanden ikke lenger fremstår som et håndfattelig begrep, hvor tid og avstand ikke er hindringer, der er sinnets lekeplass og treningssenter. En usynlig sammenheng, men et utmerket verktøy for å fortrenge elendigeten og akseptere fremtiden.
Det fysiske legemet fremstår fremdeles diffust for meg. Har innsett viktigheten av det, men sliter med å frigjøre meg totalt fra det. Verden bretter seg ut, og man kan ikke gjøre annet enn å surfe på de flerdimensjonale linjene en selv tegner på kartet. De er fargeløse, men fullt ut visuelle etterligninger av hva din egen fantasi kan forsyne deg med. En blir aldri for voksen til å leke. Innse dette faktum og bruk det. Du vil få det bedre meg deg selv. Du vil bli et bedre menneske. Du vil finne deg selv, og når alt kommer til alt, er jo dette det viktigste en kan oppnå.
Uavhengig, frigjort, impulsiv og nytende. Husk det.
