Use the force, snout.
Morgentimen gryr over den kalde byen og toner av mestring siver ut fra forskjellige deler av rommet. Kontrollen er gjenvunnet gjennom en simpel papirlapp, og tiden da noe kunne innvirke ressonsansen i min kinesiske boks er forbi. Ved å la omgivelsene mine ta kontroll har jeg bivånet mitt eget hovmods fall og kan trenge innover gjennom ytterlige ett lag i kuben inni den andre kuben. Gjennombruddet evnenes skyld har kommet for, og det finnes ingen tvil i mitt hjerte om hva jeg ved intenst arbeid kan klare å utrette.
La meg utrette hva jeg tror jeg er i stand til, og jeg skal utrette hva som ikke er galt, men aldeles riktig å gjøre. Om hensiktene mine er ærlige er ikke det som betyr noe. I en slik stund kan jeg bare ta oppvasken og rydde bakgården i mitt eget sinn, for der lurer mye fitte i kriker og kroker. En liten beskjed til meg selv må være at jeg skal tørke hybelkaniner der litt oftere. Djevelen har kjøpt min sjel for en 50-lapp, må vite.
Hva omgivelsene mine serverer meg av løgner og bedrag for å distrahere meg er ikke vesentlig. Det meningsfulle i situasjonen er hvordan hodet eksploderer og kroppen verker. For jeg har svinget mine føtter, likeså som jeg har svinget mine armer for iskaldt stål. Jeg har blitt balansekunstner av ypperste klasse, og jeg ruller på gresset. Iskledte vann er ingen hindring for meg, for jeg trår varmsomt på isen.
Utfordre meg til hva enn du vil. Jeg er i stand til det meste, selv om jeg i utgangspunktet ikke får det til. Et lite dytt på veien er alt som skulle til. Forhåpentligvis vil det vare en stund. Kanskje vil jeg trenge et til. I skrivende stund, bokstavelig talt, i form av tastetrykk som oversettes til 0-er og 1-tall, har jeg gjenvunnet troen på livet og hva jeg kan gjøre med det.
Kyss meg i morgen, for i dag er det min tur å være takknemlig.
Nyttårsforsett
Valget skulle være såre enkelt, men det viser seg at utfallet av valget man gjør ikke alltid resulterer i det man hadde håpet og trodd på. Det meningsfulle har forlatt meg av egen fri vilje, og tilbake sitter ingenting omgitt av tomheten jeg selv har fremkalt.
Igjen flyter tankene tilbake i eksistensielt modus, og det virker ikke som de kommer til å slippe taket. Å innse verdien av tilstedeværelsen av en beskjeftigelse man ikke kan drømme i kan ikke understrekes nok. Etter den siste tids hendelser, innser syretryne() at han må noen retningslinjer å følge i tiden fremover, hvis han i det hele tatt skal klare se en slutt.
Nyttårsforsettet lyder:
1. Aldri stol på mennesker
2. Aldri sett din lit til mennesker som ikke har gjort seg fortjent til det
3. Aldri involver deg dypere enn det overfladiske
4. Aldri la eksterne impulser styre deg
1. Se fremfor alt etter kjærligheten
2. Se etter det meningsfulle i alle ting
3. Se fremover og legg fortiden bak deg
4. Se ikke dypere enn nødvendig
1. Innse viktigheten av en materialistisk holdning
2. Prioriter det vesentlige for en materialistisk livsstil
a. Ta igjen det tapte
b. Ta initativ til arbeid utover det som er pålagt deg.
c. Bruk hver dag som om du jobber mot din siste.
Ikke begi deg ut på noe du veit du ikke klarer å vende helskinnet tilbake fra.
Jeg er en satanist.
Hespetre, mongo, fittetryne, idiot, apekatt, dinosaur, fettberg, globus, idiot, tosk, teiting, stygging, ekling, rumpehull, mindreverdige, sleiping, drittsekk, bedrevitende, ignorante, overlegne, stygge, bimbo, kaviar, latterlige, trausting , tristing, dauing, røde, treiging, dumming, grevling, graut, kalde, ufølsomme, kriminelle, grusomme, fryktelige, mannepupper, parantes, mentalvoldteksforbryter, lille, feite, pedofil-nekrofile, patetiske, løgnaktige, uærlige, smittebærende, uminneverdige, falske mannemerr av et fasademenneske.
Ordene har vært min hjelp, selv om de aldri helt har strukket til. I kveld har jeg derimot kommet til punktet hvor de ikke lenger kan si noe som helst, og jeg vil derfor avslutte, om ikke ta en pause fra mine skriblerier. Lydbølgene strømmer ut av min munn, men jeg hører ingenting. I mitt ansikt sitter en munn, men den kan ikke lenger forme resultatet av mine tankers rabalder.’
De kan ikke lenger uttrykke meg, selv om de kommer til uttrykk, svart på hvitt – på et jævla føkkings papir lagd av et tre vi aldeles ikke har råd til å miste. Dobbeltmoralen skinner gjennom som en maglite fra helvete, og jeg blir faen ikke blendet. Ingen skinnende flekker med øynene lukket.
Noen ganger i livet er det eneste som holder en oppe ÉN enkelt ting. Det kan være noe man liker, noe man har lyst til eller noe man ser frem til. Man kan late som så mye man vil, men man vil uansett ikke få det til. Orden i kaos, kaller noen det. Føkk dem, sier jeg. Kaos er mer og mindre HELVETE i forhold til hva de tror – de har absolutt ingen anelse.
Hvordan tror du det er at noen konstant sitter og kikker deg over skulderen og overvåker alt du foretar deg, både i tankene i handlingene? At noe hele tiden sitter og forteller deg hva du burde gjøre? At noen sitter i andre enden og sier du ikke burde høre på det, selv om det veit akkurat hva du gjør, hva du gjør feil, og hva du gjør rett – hele tiden?
Deriver. Integrer. Føkk dem. Føkk deg. Fitte.
Kjærleik er i lufta
Emo skal synge en sang. Hun har laget tekst over en melodi fra en galaktisk tv-serie. Folk faller som fluer om dagen, men ingen kan se hvilket insektsmiddel som blir brukt. Kanskje er det en feilproduksjon, som egentlig innebærer at middelet skulle vært brukt som strengens på gitarer? Kanskje vi alle burde bli musikere? Ikke av den normale typen, men shreddere som flerrer hull i luften når de tankeløst haster seg gjennom livet.
Flamencofingrene har spilt sin siste trudelutt med sykdommen han så listig hadde klart å skjule fra oss, og det smerter meg at jeg ikke sa fra godt jeg satte pris på han. Heldigvis kan jeg bare åpne øynene, og han er rundt meg igjen. Slik er håpet i meg, for natt og dag våker noen over meg. I mørket og i lyset. Jeg klarer ikke oppnå noen reell kontakt, men setter likevel utrolig stor pris på vedkommendes innsats for å få meg på rett kjør igjen.
I natt er tiden for ettertanke. Finn fem feil i ditt liv og få det ugjort. Jeg gråter over annonsen, men det er ingen som vil høre meg. Istedet må jeg sloss med min som som håner meg for mine påståtte skavanker, og jeg hater hans nedverdigelse. Tonene spilles med en anelse romklang, og jeg mener å kunne spore et ekko langt der inne i katedralen, selv om inntrykket mitt like godt kan være feil. Hvem er vel jeg til å gjøre bastante antakninger om tingene jeg selv har vært med å produsere?
Det er mine toner, men jeg spiller dem ikke. Slik skal jeg leve live mitt – jeg skal lage komposisjoner basert på mitt eget liv og leven, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å finne orkesteret som i sin helhet spiller de beste konsertene, slik at menneske rundt meg også kan få et hint om hva det å være samspilt virkelig betyr. Utsikten ut vinduet strekker seg ikke lenger enn kanskje femti meter, men innenfor synsfeltet rører ingenting seg, og det er deiligere enn noen gang å gjennom minnene betrakte den stillheten som en gang omgav meg.
I julenatten omgis jeg av vakre mennesker. Det er ikke til å unngå å legge merke til. Kanskje det er håpet, kanskje det er maten – jeg vet ikke, men det er definitivt deilig. Hva om denne vennen skulle vise seg å være sendt av høyere makter? Urelevant, spør du meg. I kveld besitter alle den verdensomspennende kraften som knytter oss sammen. En engel og en djevel sitter på hver sin skulder, men de kan ikke være uenige i kveld. Den gode kraften er for overveldende til det.
En tankefull vandrer har ytret noen vise ord om meg, og jeg har konkludert med at jeg til en viss skal skal ta rådene hans til ettertanke. Noe sier meg at det vil lønne seg i det lange løp. Fremdeles roper stemmer i hodet mitt og drar meg flere veier, men jeg kjenner på den gode stemningen og bryr meg ikke det grann. Kjærligheten fyller min verden igjen, og det føles vidunderlig. Menneskene rundt meg er nydelige, og jeg elsker dem. Forstå det, erkjenn det og FØL det, selv om du er en hottentott (et veldig positivt ladet ord)! : )
It’s love, goddamnit. ^^ <3<3<3
Akevitt og nøtter
I år ringes julen inn med vannlek, offentlig nakenhet, nesten gruppesex og sikker tilfredstillelse. En strabasiøs ferd vil nok noen si, men jeg vil kunne tørre å påstå at dette bare er et hint om hva jeg har i vente. Bjelleklang er intet fullgodt uttrykk for mitt livs vanvittige kompleksitet, og klinger ikke like godt på alle plan, og slettes ikke på ferden mellom de. Ei heller har tonene den samlende klangen jeg etterlyser i min søken etter det som er, ikke er, burde og burde ikke være.
I dag velger jeg en positiv vinkling, for jeg kan ikke erindre sist livet mitt var så enkelt, og det må da være verdt noe. Julen har alltid vært en fin høytid for meg, selv om dens egentlige budskap ikke appelerer særlig til min person. Kvasireligiøs X-er av natur, men skapkristen hvis situasjonen krever det av meg. Jesus var en fin kar anyways. Jeg har også gått på vannet, og forstår veldig godt hvordan han på grunnlag av dette kan opphøye seg til noe overmennesklig.
Friykking er en sport jeg alltid har likt, men ikke drevet med siden barndommen. Et par lungebetennelser tok knekken på meg, men nå har jeg blitt kurert. Nye svømmeføtter er festet til mine ben, og jeg svømmer raskere enn noen gang. Glir på vannet om om jeg skulle gått på det, og menneskene er både forundrede og forferdet over mitt legemes feilfrie opptreden. Vannet preller av kroppen min, og det synes som om jeg skulle vært omgitt av et sytynt lag av luft, der hvor jeg glir majestetisk gjennom vannmassene og ikke lar meg hindre av vannmotstand eller måpende tilskuere.
Å gjøre meg større enn det jeg egentlig er har aldri vært mitt mål, men nå innser jeg at jeg hele tiden har gjort akkurat det motsatte av hva intensjonen var. Min umettelige trang for å forstå, å tilegne meg kunnskap om de ting som ennå ikke vites om, det er min kall. Metoden er det jeg har manglet, men jeg ser nå hva som må til. Menneskene er nøkkelen, og han kan godt være en bestefar, sånn rent biologisk. I kveld vil jeg også sette min lit til pinnekjøttets veiledende og mettende kraft. Askepotts tre nøtter appelerer ikke særlig til meg, siden jeg har to selv. Den tredje gir jeg til mitt øye, som er det samme, rent nummermessig.
Men jeg nøyer meg ikke bare med det. I kveld får jeg fitte, for det har jeg sett, og den skal komme enkelt. Lekeplassen er dekket av snø, og jeg er tilbake i barndommen. I mørket øver jeg kampsport i blinde. Som best jeg kan prøver jeg å treffe mine egne spor, og ikke lage permanente skader i resten av snødekket, men min venn saboterer handlingen. Dette tilgir jeg han for, for det er jul. Stod fast uten klær på dagligvarebutikken en stund, men innså at overvåkningskameraene, så vel som de ansatte og meg, bare nøt dette øyeblikket. Min ringe kropp er intet skrekkfremkallende objekt.
Begynner å bli sliten, så jeg drar hjemover. Med meg har jeg en ukjent venninne jeg finner ekstremt tiltrekkende. Vi ender opp sammen i senga, og vi kysser og tar på hverandre som om det skulle vært verdens mest naturlige ting, og jeg synes ikke det er flaut eller unaturlig i det hele tatt. Hun har faste, akkurat passe store pupper som er veldig gode å ta på. Der nede er hun våt og god, og jeg lar en finger gli ut og inn av henne mens jeg kysser henne deilige kropp. Hun har med seg en venninne som muligens vil være med, men hun er på butikken for å kjøpe brus på pappkrus for øyeblikket.
Uten å avsløre så altfor mye, kan jeg innrømme at vi ikke hadde sex. Likevel storkoste jeg meg, og jeg håper virkelig på å få møte henne igjen en gang. Hun var tilnærmet perfekt fysisk sett, og det smerter meg litt at jeg ikke fikk utforske andre aspekter ved hennes vesen denne gang. En ny dag vil derimot komme, og jeg skal utnytte dens fulle potensial. Kanskje jeg har funnet hva jeg søker?
Siden julen er kommet, innfører jeg en midlertidig våpenhvile. Vi skal ikke lenger krige om perversitet, klesstil, metafysikk, nachspiel, sex eller musikksmak. I kveld forenes våre syn og vi er ett liv, sammen og alene. Disse ord markerer slutten og begynnelsen for syretryne(). En liten uke er alt som skiller han fra fortiden og fremtiden, og han ser frem til å ta fatt på livet slik det burde være. Han takker for all inspirasjon og glede medmenneskene hans forsyner han med, og håper å kunne gi minst like mye tilbake. Han oppfordrer også hvert enkelt til å søke hva julen egentlig betyr for seg, og på den måten selv også kunne finne en litt rettere og mer lettfattelig vei gjennom livet.
God jul!
Angst for måker
En ubestemmelig trang til å utrette er hva meg selv angår både min gave og min forbannelse. Hvilken vei livet tar, om man kan følge stien rett fremover, eller om man skal ta seg friheter og svinge både hit og dit; det er et evig spørsmål som blir like mye en klisjé for selve eksistensen som et spørsmål man faktisk burde ta hensyn til. Likevel hindrer ikke det meg fra å føre en virtuell desputt, om enn bare med meg selv, for å utlede det kollektive samkvems signfikans satt i forbindelse med min virksomhet, som alene har utviklet den viten jeg føler er nødvendig for å diskutere min egen posisjon og standpunkt i det hele.
Dømt til å fra det øverste sjiktet å overvære de begivenheter som sammenlagt utgjør innsiden av min boble, finner jeg det forunderlig, denne tilsynelatende ordenen som noen ganger trer frem og øver innflytelse over min eget og andres tilværelse.
Tillitt er en gave man skal gi, ikke la andre gjøre seg fortjent til.
Det synes for meg at man kan fornemme en slags balanse i det hele, men selv om jeg kjenner den til fingerspissene, kan jeg aldri forstå den. Spørsmålet blir da hvor mye man skal legge vekt på de ytterliggende faktorer; om man skal sette sin lit til nettopp de kreftene man ikke forstår til å ledsage en på veien, eller man skal holde seg til det kjente og kjære man føler seg trygg på, men aldri helt kan stole på.
Vi lever i et stadig dilemma, hvis man ser det på den måten. Å elske er å prise seg lykkelig for det man har, men samtidig å ta avstand fra tilfeldighetene som skaper likevekten som må til for å utholde tidens evige kamp mot balansen. Man skaper sin egen orden, men gjør den ikke open source, og tar dermed patent på og begrenser sin egen lykke. Kjærligheten er tillitt, og da ikke bare til seg selv, men også til alle andre. Det nytter ikke å begrense seg til det kjente, men hva skal man gjøre når det kjente er det eneste man har, og det jobber mot en?
Hvorfor skal man veie opp for kjærligheten med hatet, når kjærligheten er det ene man har? Ordene er negativt ladde, men budskapet er ikke. I disse tidlige morgentimer tikker en håpets melding inn i mitt liv, det er bare opp til meg å avgjøre om jeg skal ta hensyn til den. Fortjener jeg min egen tillitt? Er det et spørsmål jeg engang kan stille? Det er nettopp nå som ansvaret legges på de andre at jeg igjen begynner å bli lykkelig, men er dette det rette? Er dette bare et nytt spørsmål i rekken av andre spørsmål? Kommer det flere spørsmål? Er dette det siste? Eller dette? Nå?
Luften flerres av en flyvende fisk i et snøre. Vannet den treffer er magesyre. Ingen hender holder tilbake lenger. I evigheten flyr et hvitt, motbydelig fjærkre og fisker gjedde utenfor sivet – for det er der hvor storfisken lurer nå som dette ikke har funnet sted.
I stiv kuling
I stjernenatten står syretryne() ikke alene på broen og ser utstrekningen, samtidig som han beveger seg innover i tiden og utover det gigantiske sjakkbrettet. De tre ugjenkjennelige faktorer tegner seg selv i mørkegrønn farge. Inspirasjonen fra intet var uventet, men høyst sannsynlig. Notatblokken han fører i sitt hode begynner snart å bli full, men han tømmer den i havet og fører reduksjonistisk dialog med seg selv og tror han står i et hull. Fortauet han går på er rettere en rett, men i enden venter svinger, og han er ikke lenger mett. Magen er tom, men han er full.
Full av inntrykk som av midlertidig plassering ikke umiddelbart lar seg fordøye.
Halsen er bare en påle med nok et hode på, og han håper inderlig det fortsatt har hengsler. For å beskytte sitt skjøre porselensytre surrer han seg inn i et skjerf, men da blir han bare Platon. Intet mindre, intet mer. Hvor enn han snur seg, er det bare plater han ser. Hver eneste plate ligge på sitt individuelle vis. I slike stunder lurer man på om det vitale spørsmålet kommer til å melde seg: kan man hoppe høyt nok, eller vil ens egen vinkel blant brikkene føre til feil når de skal settes sammen?
Absurditeter med mening kun for deg og de som tror de forstår, er nydelig. Betrakt dem som om de skulle vært dine egne, som jeg gjør med den foregående setning. Ørsmå modifikasjoner er alt som skal til. Livet ditt kan veltes over, og du trenger ikke engang en spade. Et lite hull i boblen, men ikke for stort. Akkurat nok til å presse hendene dine ut, kanskje få et lite glimt, men beveger du deg lenger enn det er det snart for sent – for både kebab og solbærjus, likegyldighet og den falske makt ditt overhungrige, patetiske vesen fører bedreviter-politikk for, for en hver mann med frakk.
Ved å utforske min boble har jeg sett at veggene ikke bare består av zalovann, men i regnbueglansen er de uhyggelige som en sirkusvogn og like forførende som en gammel dame til grå hest. Min eksistens er et hvitt spøkelse i et spinnende tivoli hvor motet har en vilje til ikke å eksistere. En syltynn vegg er alt som skiller meg og mitt egentlige, som for så mange andre. Det gavner meg å lese noe så redselsfullt, for det forekommer meg angstfremkallende å lytte til hva som foregår bak dimensjonenes membraner mens tiden så sakte farer forbi.
I et slikt epos kan jeg bare gjøre hva jeg formår. En hånd på ene siden, en hånd på den andre. Av og til strekker jeg meg hele veien rundt – mens evnene mine ikke strekker seg lenger enn til å observere og danne røde, forbanna fittetråder til mitt eget, ufullstendige liv. Å smake på trådene er det eneste jeg kan gjøre, men gud fanden som det smaker godt. Å skille er problemet, men ikke lenger for meg, for jeg har funnet konditorfargen i essensen på samme tid. Lys og mørk rosa, hvor har du gjemt deg i natt?
Vis meg utsikten fra ditt ståsted, og jeg skal vise deg mitt. Vi ser det som skal til. I hengslene danser en flytende dans hvor gassmasken er både nødvendig for leken og den ytterste konsekvens. Jeg lengter etter tingene jeg burde betrakte med den største forakt, men for den som ingenting forventer, venter djevelen selv i en kvinnes drakt. Kortene i min hånd er for gode til å kastes, og hvem er vel jeg til å være juridisk ansvarlig for min klesstil når mitt ene øye ser forskjellig fra hverandre, selv om de er like ned til hver minste detalj? Hva jeg enn gjør – det ligger en forbanna fittemening bak alt!
Inn og ut mot og fra mitt fjell står spruten høyere enn før. Saltvannet pisker en enslig busk med lyng på toppen. En påle på min kropp. Fortøyning.
Kosmisk platonisk nekrofili
Et sted langt der ute, hvor selv løvetannen har mistet grepet og frykten selv er tanken på frykten i seg selv, finnes et sted. En bod i kjelleren står ensom og forlatt. Inni den ligger en ensom hatt, men ikke en frakk. Ryktene sier at hvis man trør inn gjennom bodens dører, vil man aldri trø ut igjen. Dels fordi man faller ned i et svart, kosmisk hull, men mest fordi etter å ha falt så langt at man ikke lenger kan huske hvordan verden var på utsiden, da kommer hun.
Bare sene høstkvelder når månen er stille og stjernene har slukket, og bare da kan man vandre den sugnomsuste, ekle stien gjennom de dødes tjern. I buskene i vannet kan man høre hvisking og tisking om henne, men bare jeg vet. Bare jeg har sett skapet hennes og hva som skjuler seg inni. Hun er den fryktelige Totapinøtt, og hun er nådeløs.
Kikke seg over skulderen. Ingen der. Høre noe puste deg i nakken. Ingen der. Høre bladene risle. Ingen der. Føle bakken riste. Ingen der. Hvor er hun? Hun er nær. De døde plystrer muntre toner i vannet, men vinden blåser ingen vei. Et ubestemmelig nærver. Ingen der. Hvor er hun? Hun er her.
Klærne dine flerrer hun av, og hun freser. Hun slikker deg i nakken som om du skulle vært hennes frokost, men hun skal ikke spise deg. Din skjebne er verre enn som så. Mørkebrune, blodsprengte øyne penetrerer ditt tredje øye. Hun drar det ut. Det er ingenting du kan gjøre. Levende begravd i den mørke sanden er din overkropp en analdildo. Hun strammer seg om deg. Du får ikke puste. Du må slikke av deg hennes egen dritt. Illusjonen om din verden knuses i hennes vaginalkanal.
I stillheten er det bare tid, rom og båt. Måneskinnet i vannet reflekterer selve fittespruten av hennes komme. Hennes ravnsvarte penn nedtegner sine memorarer under din kølle i kveld. Fra over skinner ikke refleksjonene av din posisjon. Du kan ikke lenge se verden i vater, og du spinner. Lukk øynene, se deg omkring. Føl lyden av hennes makt. Idéenes opprinnelige mening vaskes bort som støv for klut, og du kan ikke lenger se meningen med idéen om selv denne idéen.
X har derivert meg en mulighet til å virkelig blottlegge sjelen mint til det innerste. Med på kjøpet har jeg fått en likesinnet, og hun er den eneste. En utenforstående har kommet til meg, og hennes udyrske vesen er verdig både middelet og målet. Tiden er inne. En serie om mennesker kompletteres før sin skapelse; etter sitt endelikt.
O’ sexfikserte udyr - ledsag meg i tomheten, for jeg trenge en planke å trø på. Vær min spiker, og jeg skal være ditt hode.
Øl, knull og fitte.
I natt var en jeg vil huske. Ikke fordi den var som andre netter, men fordi den var det stikk motsatte . Den var en natt i seg selv, verken mer eller mindre. Undertegnede var med på ølstafett, men det nytter ikke med et eksepsjonelt ølstyrtingstalent når resten av laget suger.
Kvelden starta fint med det som egentlig skulle være filmkveld, men ombestemte seg og ble til et vorspiel. Verten for kalaset hadde noen timer tidligere vekka meg med den fantastiske nudge-funksjonen i messenger. Av uvisse grunner hadde jeg natta før sovna med headsettet på hodet og dataen på fanget. Virtuell risting er ikke en fin måte å våkne på. Skitten som jeg var, skulle jeg dusje før jeg gikk. Det gikk heller dårlig. Kaldt vann. Jeg måtte låne dusjen til verten. Det gikk fint. Han hadde god dusj. Skulle sendt de masseonanerende jentene til å dusje hos han istedenfor, så jeg hadde hatt varmtvann å vaske meg i. Forbannet være kvinnelig masturbering.
Flere ganger har jeg tenkt at dynen må være en av verdens beste oppfinnelser. Med en dyne kan man rulle inn personer slik at de blir menneskelige pølser. Overraskelsesmomentet er svært viktig når man skal fange noen i en dyne. Helst skal vedkommende også være relativt liten i fysisk størrelse, slik at de yter minst mulig motstand. Dynen skal ligge stramt rundt vedkommende, slik at de ikke kan røre seg. Åpningen til hodet må være akkurat stor nok til at vedkommende får puste, men liten nok til at de ikke kommer seg ut. For å hindre at de unnslipper, kan man knytte igjen rullen med et rep. I en dynepølse har man folk i sin hule hånd. Man kan sette seg på de, stjele telefonen deres og sende tullemeldinger, stjele lommeboken deres og bruke pengene til å dra til Mexico.
Latskapen selv forfatter denne teksten, men bryr seg fint lite. Han skulle egentlig hatt eksamen denne dagen, men hadde meldt seg av fordi han anså seg som udugelig. Ironisk nok var han innom både mattefest og mattenachspiel. Her var både matteforeleser og andre luringer. De hadde sjakk og øl. Tror jeg klarte å skremme dem ganske godt når jeg begynte å lese inn mine memoarer. Diktafonen er et effektivt våpen mot doktorgradsstudenter i anvendt matematikk. Matematikere viste seg å være gode i improvisasjon, og å være verdige medlemmer av X.
Noen prøver å ta kontroll over meg, men jeg nekter å la meg kue. Dra til helvete. Forsvinn, regn.
Døre min hjemme var låst, men nøkkelen min passa ikke. Absolutt nydelig. Timingen kunne ikke vært bedre. Regn, vind, klesfattig og helvete. Telefonkatalogen ville ikke samarbeide. Døra ville ikke samarbeide. Banking på døra hjalp ikke. Gikk langt om lenge og lengre enn langt, men når jeg kom fram sov vertskapet mitt. Jeg gikk tilbake og var sur og sint. Hatten min blåste nesten på sjøen. Foran meg gikk en skummel mann. Usikker på om han faktisk var der, eller om jeg bare innbilte meg det. I to lange timer satt jeg og hutra og frøs i gangen før jeg kom meg inn.
Jeg sovna fort.
Et mareritt og en åpenbaring
Å tjene formålet synes hensikten å være, men må det ikke da først være kjent? Hvordan kan bare noen enkelte få innblikk i sannheten; hvordan kan bare noen dråper i havet måtte fungere som konditorfarge for resten av de ufattelig mengdene vannmasser? Hvorfor skal de enkelte muldyrene måtte dra lasset for en verden av udugelighet, som samtidig som den knuser forutsetningene for egen eksistens, også tynger børen ytterlige for til de som er utpekt å bære den?
Hver minste bestanddel snurrer som den har en mening. Den fremkaller er kjedereaksjon av rotasjon oppover i systemet. Elektroner snurrer rundt atomkjernen, som kanskje i seg selv forårsaker den faktiske begivenhet at jeg nå kikker ut vinduet og i natten betrakter himmelen blekne mot prikker av guddommelig lys. Over fjellet skinner månen i refleksjonen av dens overlegne store lysskive på himmelen, og den snurrer, den også.
I systemet er den bare en liten del, fanget og styrt av krefter vi ikke kan beskrive – bare vite at eksisterer – og den slynges gjennom vakuumet som en gigantisk diskos av disse usannsynlige, men like fullt tilstedeværende kreftene, som gjør forlengelsen av jordklodens arm fullstendig.
Dette system snurrer også, sammen med andre større og mindre tilsvarende systemer av måner og planeter, rundt en stjerne. Andre steder snurrer også andre lignende sammensetninger av slike systemer. De utgjør et system i seg selv – som igjen snurrer i et solsystem, som igjen snurrer i et større system, som igjen snurrer rundt i galakser, som igjen slynges lenger og lenger ut fra et gravitasjonssentrum, som kanskje igjen snurrer i enda større systemet.
Tiden roterer også på et vis – dens bevegelser kan spores frem og tilbake – selv om vi i realiteten bare beveger oss innover i den. Ved sansenes endelike vil også andre innse dette, for det er bare ved avvikene, den menneskelige defekt, at vi gjør framskritt med hensyn til våre omgivelser. Vår novelle har nådd klimaks – vi venter bare på oppklaringen. Det gir ikke mening for meg. Jeg finner ikke min defekt, likevel må jeg innbefinne meg med det ubestridelige faktum at jeg får innblikk i systemer jeg meget gjerne kunne vært foruten.
Kunnskapen min øker, og det er ingenting jeg kan gjøre. Mine utfoldelse innskrenkes stadig, men mitt potensiale forblir det samme. Jeg forundrer meg over den siste tids begivenheter, for jeg kan ikke tyde levende drømmer. En virkelighet fortoner seg forskjellig fra en annen, men har i bunnen samme skjelett. Å skille nødvendigheten fra behovet er nøkkelen til å forstå. Behøver vi å skape vår egen, ubestemmelige kraft – kunstige forlengelser av vår egen eksistens?
Boken om livet mitt blir forfattet i skrivende stund, men hvem er jeg til å nedtegne min selvbiografiske rolle i en verden hvor vi ikke engang hører hjemme? Teksten trenger en opprensking – ikke bare i setningsoppbygging eller grammatikk, men også en klarifisering av selve formålet og kartlegging av dens slagkraft. Hvem eier rettighetene til meg selv? Er det jeg selv som avgjør min skjebne? I mitt stille sinn, som for øvrig er en latterlig dårlig beskrivelse av noe som egentlig forekommer helt vanvittig usannsynlig, kaotisk og usystematisk, finner jeg ikke svar på spørsmålene jeg stiller.
Vinduskarmen er spennende. I den triangulære fremstillingen av det meningsfulle ligger symbolet på mitt vendepunkt i livet, men hvor mye det enn smerter, evner jeg ikke å bli kvitt det. En ny start er kommet for å bli, og jeg kan ikke gjøre annet enn å godta det. Korrekturlesing av et allerede publisert verk vil ikke nytte mer enn å prøve og stoppe den globale oppvarmingen ved å legge lokk på vår egen intellektuelle avføring.
Livet mitt er en kjærlighetsnovelle, dikt og sakprosa. Et enslig rødt lys skinner og flikrer på toppen av en snøkledd topp. Se lyset står opp bak horisonten og lukke gardinen over livet mitt og gjenspeile mulighetene jeg ikke selv kan finne. Hjelp meg å tyde svarene jeg får fra hinsides, for min egen kilde til opplysning har forlatt meg. Igjen er bare hinsides, og det er et sted jeg ikke liker å være.
til jord har jeg kommet
og på jord skal jeg forbli
for å gjennomskue det store puslespill
og min lille brikkes sted i det.
