En serie om mennesker
Dette er introduksjon for en rekke innlegg jeg vil komme med i fremtiden. Noe skjer med verden. Noen bidrar mer enn andre. Mennesker som disse fortjener oppmerksomheten min vel så mye som jeg fortjener deres.
Sjelefrender, jeg søker eder. Vi står sammen på en rekke. Sammen er vi like i høyde, bredde, tykkelse og intelligens. Frekvensen var er tilnærmet den samme. Vi besitter evnen til den ultimate kunnskapsform. Vi står sammen i den nye tiden.
Det er på tide med revolusjon. mongofjes() har vært en stor inspirasjonskilde. brukernavn() likeså. metoder av denHelligeTreenighet() trenger ingen innlegg for å vite hva de er.
Syretryne vil bevege seg godt innenfor personlighetens grenser, men ofrene vil være lite diskrét kamuflert som metoder av X. En start på noe nytt og revolusjonerende. Kikkerten peker rett frem. Livet er blitt en lineær funksjon.
Stigningstallet er eksponentielt postitivt.
Jeg klatrer bare oppover.
Ond sirkel. Sirkulerer.
Natten mentale aktiviteter forekommer meg høyst usannsynlige, men like fullt svært forundrende.
Heftig porno spilles inn på den gamle kaia. Området har jeg sett før. Hele drømmens handling utspiller seg i kjente omgivelser, foreløpig. Naustet på høyre side står støtt, kanskje stødigere enn noen gang. Før har det vært falleferdig. Kameravinkelen er underlig. Jeg bivåner den seksuelle interaksjonen bakfra gjennom kamera, som ironisk nok er plassert utpå sjøen. Inkarnasjonen av Jesus viser seg igjen, denne gangen i form av pornoregissør.
Skjult på øy av udefinerbar størrelse befinner det seg en hytte. Vi er inni den. Hvem er vi tenker du kanskje, men det bryr jeg meg ikke om. Gamle folk har bodd her. Ved nærmere betrakning ligner hytten mer på en villa. Mange rom er spredd over flere etasjer, men det samlede inntrykker minner mer om en koselig hytte. Hvert rom har sin distinkte karakter. I et gammelt, ærverdig sirkelformet rom henger det militæruniformer på veggene.
Flere mindre rom ligger rundt det sirkulære rommet.
Hovedrommet har tv, selv om det er fra 1800-tallet. I et annet rektangulært rom henger de magneter på veggen. En usynlig kraft gjør at de beveger seg. Alle oppfatter og aksepterer synet, men finner ingen klar mening med det som skjer. Likevel ser alle det, og vi finner ut at det er en ”noe” som gjør ”det”.
Dette ”noe” har sammenheng med den senere tids begivenheter. Vi kjører båt fordi mor til dama til han tredje er død, og vi må tilbake. Hvorfor skjønner jeg ikke, siden vi er på en øde øy. En latterlig tanke å ha i forbindelse med et dødsfall, men mine rasjonelle evner er fortsatt svekkede og viser ingen tegn til å være på bedringens vei. Ferden tilbake lykkes vi av uvisse grunner aldri med. Samtidig har vi beveget oss i en parallell suksessfull dimensjon, og prøver å legge til kaia hvor pornoen har blitt spilt inn, men får det ikke til. Helt til slutt går det. Er ustø på navigasjon uten ratt.
Fra broa kan jeg se tidligere drømmer jeg har hatt om dette stedet. Et stykke bortpå vannet kan jeg se meg selv svømme i unaturlig grunt vann mens det under meg svømmer farlige fisker. Fornuften sier meg at ålen vil meg vondt, men det er lite jeg kan gjøre som tilskuer annet enn å betrakte og ta til meg det som skjer. Lenger borte fremstår fiskeoppdrettet nøyaktig slik som det alltid har gjort. Naturen rundt bærer dog preg av evolusjonen. Et hule med en skatt i er hogget ut i fjellet på andre siden av fjorden. Dypt nede i nylig nevnte fjord ligger steinbiten og gnager og lurer.
Vi er tilbake i hytta. Det merkelige fenomenet med ting som flytter seg uten grunn gir seg ikke. Etter hvert lærer jeg å kontrollere fenomenet, og kan bruke det til vår fordel. Lykkes også i å gjøre denne kunnskapen verdensomspennende, slik at alle kan bruke den. Metoden går kort sagt ut på å ta kontroll over en viss energi, slik at man kan bruke denne til å løfte seg selv opp i luften og fly.
Mørket er vanskelig å navigere i, og jeg holder på å kræsje, men klarer å unngå det. Bivirkningene er ikke mange, men finnes. Ved hoverering er bare overkroppen synlig visuelt. Hvor resten blir av, er jeg temmelig usikker på. Fikk aldri se når vi landa, så er mulig den forsvant. Glemte forresten å nevne at jeg flyr ute på samme fjorden som ikke er beskrevet tidligere. Følger man denne rundt en øy, kommer ikke til en Holme hvor det fiskes eksotiske skalldyr, derblant hummer, for å gi til øverstkommanderende i den dronnelige hær.
Alene med følge flyr jeg gjennom luften. Kald, våt mose ligger på toppen av klippen. Den uroliger sinnet mitt. Vannskorpen er svart hvor vannet drypper.
Nocturne i øl-moll
En ny dag gryr gjennom lukkede persienner. Emo er mitt gamle navn, mitt nye ikke sikkert. Navnet mitt drakk karsk. Føler meg gjennomtrengt av blikket som ikke er til stede. Minner er svake, men jeg minnes likevel, den urett som for faen helvete rammer meg selv.
I gatene skulle man vandre, til solen kravlet opp. Viljen til å prøve var absolutt på topp. Utenfor brakkene ligger en mann og griner. Tårene renner mens han river og sliten, i sitt hår. Ukelele er den beste medisin mot slikt. En kvinne kjøpte meg igjen. Tjue kroner gav hun meg, men til hvem? Ville ikke la meg gå, tok ikke engang tiden. Men snappet min hatt og forsvant til siden. Jeg så henne aldri igjen, og jeg er en hatt fattigere. Flere tårer feller jeg for den tanken.
Kvinnfolk og tomflasker ville noen si. Jeg sier halvflasker og tømmer dem fortere enn de. Kanskje best er det sånn, vi har ingen tid å miste. Selv om den bare varer fem minutter, ville jeg pakket den inn i en kiste. Epoken er over, da jeg slapp inntil, de fremmede mennesker jeg ikke vet hva vil. I morgen vil jeg våkne til en splitter ny kveld. Rifter i sinnet, men jeg smiler likevel.
Folk kan jo mase så mye de vil. Hvordan jeg er satt sammen vil ikke forandres uansett, med mindre jeg skyller hodet i et klosett, noe jeg naturligvis aldri ville gjøre. Hør nå min venn, er du lutter øre? I natt skal jeg drømme om det som var, og føle det er det beste som kan oppleves som kar. Glem alt det kjipe, det har ingenting her å gjøre. Husk på det, nå du ikke veit hva du føler.
Vi har definitivt havnet i en interessekonflikt. Jeg vet ikke hvor kortene ligger, og jeg vet ikke om noen har lagt de i bordet ennå engang. Mongofjes sitt tryne synger atter en gang – naken, på bordet. I sofaen sitter vi andre og ler så vi mister hodet. Hjernemassasje er det som må til, for å gjøre eksistensen til noe man vil. Hvor er du eksistens? Jeg finner deg ikke. Gi meg din adresse, og jeg vil gi deg en brikke med mitt navn og et par toner. Kanskje den også inneholder en fullkommen klone, av meg selv, likevel, i kveld.
Jeg er syretryne – jeg veit ikke hva jeg gjør. Tror du ikke på meg, se bak min dør. Kikk en gang til, det er akkurat som før. God natt.
Eksistens
Tiden gjør et stopp, og det gjør også vognen. Mennsker trår ut av banen og haster seg videre til sine individuelle mål. Igjen på perrongen står et fåtall personer jeg umiddelbart drar kjensel på.
Ansiktene deres er utydelige, men jeg veit hvem de er. En uro begynner å boble i meg, og jeg må løpe over til motsatt side av sporet. I tunellen før perrongen hører jeg lyden av neste tog, og jeg løper som jeg aldri har gjort. Broen over banen blir lenger og lenger etter hvert som jeg løper. Langs kanten av broen sitter soldater med våpen. Nede på perrongen har toget stoppet. Sakte, men sikkert aksellererer tiden i takt med skrittene mine ned trappen. Dørene på vognen jeg skal inn i begynner å lukke seg. Jeg tar tidenes lengste sprang, og rekker akkurat å få en hånd mellom dørene før de lukker seg.
Armen min gjør litt vondt, men jeg kom meg iallefall ombord. Rekker såvidt å løfte blikket, før hele vognen bryter ut i latter, og jeg stenges inne i meg selv. Eksistensen min bretter seg ut i et hav av stillhet, og jeg eksisterer i den reneste form. Jeg innser at menneskene rundt meg ikke er annet enn refleksjoner av meg selv. Livet er en gjennomsiktig klinkekule som blikket ikke kan trenge gjennom. Meningen bak alt ligger ikke i selve ordene; de er blott skygger av deg selv. Natten er klar som dagen – jeg er verken eller.
All logikk skulle tilsi at når jeg igjen satt meg på t-banen, var det i Oslo. Andre erfaringer med slike transportmidler har jeg ikke, så hvorfor jeg befant meg et helt annet sted. Utenfor vinduene skynder et utydelig landskap seg forbi. Inne i vognene er menneskene stille. En jente sitter foran meg, ved siden av meg sitter en annen, og ved siden av hun sitter nok en jente. Felles for alle tre er deres ubetingede kjærlighet for meg. Luften er full av den Vognen er full av tidligere bekjentskaper – noe som forekommer meg ytterst merkelig, siden jeg tidligere har kuttet hodet av de fleste av dem. Noe sier meg kirurgene har blitt bedre med tiden.
Inne på en kjent videregående skole forberedes et stort arrangement. Elevene bærer utallige kasser med øl inn i kantinen. Førstkommende helg skal noe stort skje. I midten av det store vrimlearealet samles vi til generalforsamling for å diskutere hvorvidt framtidens graviditetstester skal komme med lydfunksjon. Etasjer skiller oss, men vi befinner oss på samme nivå. Leder av debatten er en særdeles begavet disputant, men enkelte ting rundt meg har en slik forstyrrende innvirkning på meg, at jeg ikke klarer å tyde ordene som kommer ut av hans munn. I antallet er de to, jentene rundt meg, men i påvirkningskraft er de vanvittige. Mine evner strekker ikke til, de overkvinner meg, og i gufs sendes jeg gjennom tid og rom.
Horisten vi kan skimte i det fjerne er blå som havet, og naturen synes mer praktfull en noen gang. Mongofjes er ved min side, og vi klatrer i ukjent, hvit substans mot toppen av fjellet. Nedover og oppover svinges vi, selv om vi står dønn i ro. Ord er ikke tilstrekkelig i denne sammenheng. Det føles som om vi har inntatt inntrykk som fremkaller barnet i oss, noen annen rasjonell forklaring finner jeg ikke. Små, hvite korn i usannsynlig store mengder utgjør stoffet vi er i. Dybden må være mange meter, men substansen ligger pakket såpass tett at vi ikke synker lenger ned enn at vi kan bevege oss temmelig fritt.
Vi foretar oss de mest urasjonelle ting, fordi i øyeblikket forekommer de ytterst naturlige. Vi aker nedover til varmere strøk, og stoffet vi flyter i smelter. Nede er ikke verden vakker, så vi klatrer opp igjen. Veien jeg ikke har minner om fører halvveis opp fjellet. Hvitt. Øynene mine blendes, og jeg kan ikke lenger se. Stillheten ligger som et lokk over oss. Universelle krefter leker med oss, samtidig som vi selv er en del av dem. Aldri har jeg vært nærmere paradis.
Indisk syre
En venninne så jeg, som dupliserte seg selv. Men til stede var hun alene likevel. Vandrer langs folkefulle, tomme gater. Ikke veit jeg hvem som hvem hater. Narkoreiret rett nede i gata holder på å briste. Forbipasserende roper merkelige fraser til kvinnen i vinduet. Hun ser temmelig vrak ut. Går sikkert på piller, amfetamin og hasj. Ikke sterkere saker, hun er for oppegående til det. Ytrer jeg noen støttende ord kan det kanskje hjelpe. Men min sjel er for feig til det.
I dag inntok jeg litt syre på indisk vis – med teskje i en skål med noe som lignet ris. Folkene går forbi, jeg betrakter dem med iskald ro. De kan intet gjøre enn tilbake på meg glo. Verden føltes roligere enn vanlig, men mine øyne er ikke med. Skiltene svaier og min mage lengter etter russisk kaviar. Men fatet på bordet inneholder frityrstekt banan.
Magen har ingen grenser for den som er mett, men går mot uendelig om man spiser umettet fett.
Et innblikk i min verden
Muligheten for at dette innlegget kan ha en viss underholdningsverdi er absolutt til stede, selv om jeg personlig ikke vil anse det som noe morsomt. Bildet over beskriver nemlig temmelig nøyaktig hvordan verdensoppfatningen min tidvis er. Hjernen min lider nemlig av periodisk dysfunksjonalitet. Et apokalyptisk tivoli uten sidestykke. Watch how my world spins:
Mission failed
Jeg har feilet igjen. Oppdraget mitt gikk rett i vasken. I søvne falt jeg, men jeg fant ingen lapp. Ikke et eneste tegn på at jeg noensinne skulle komme i nærheten. Følelsen som sitter i meg nå, fortjener intet annet enn følgende strofe:
Overwhelmed as one would be, placed in my position
Such a heavy burden now to be the one
Born to bear and read to all the details of our ending
To write it down for all the world to see.
But I forgot my pen
Shit the bed again
Typical.
Faen ta meg og den udugelige hukommelsen min. Strofen er langt fra dekkende. Pennen min lå i lomma mi, og jeg hadde med meg skriveblokk. I sengen min ligger en skriveblokk med skriblerier fra en annen verden. Notatene mine er utydelige, for i søvne tenker jeg språk jeg ikke forstår. Lasteskipet jeg var på, sank. Mine tidligere venners avkappede hoder står på påler på en holme – jeg danser på vannet og løper fortere enn noen gang. På stranden leker familien min. Vannet er fyllt av unger. Ekle, ufyselige unger som ødelegger digitalkamera.
MIn virkelighet består av sukkertøy, men jeg har diabetes.
En dråpe vann
Stemmen i hodet mitt kommanderte meg til å begynne en ny livsstil. Hvorfor ikke kurere meg selv ved å synes synd på meg selv? Mitt vesen har aldri hatt for vane for å være trist eller lei eller synes synd på noe som helst – men i dag var dagen. Med tårer og angst skal jeg lide.
En dråpe vann,
med en annen
blir bare to,
dråper i havet.
ned i hullet,
med ringer rundt
ingen kan spores
interferens,
mørke dråper i
havet.
oppe er planeter,
sol og måne,
nede svever jeg,
bak fjerne blåne.
dra meg
dra meg langt
dra meg langt ned
dra meg enda lenger ned.
Insanely mad awake
Noe vanvittig komplekst som involverte all min fortid, nåtid og fremtid og universets kraft har utspunnet seg i min hjerne i natt. Det var dette jeg skrev ned, men som nå har gått tapt. Damnit. Det viser seg at drømmene mine blir stadig mer komplekse. Jeg drømte at jeg skrev det jeg drømte, som jeg ønsker å skrive. Hele opplegget virker ganske komplisert. Men, det strekker seg enda lenger.
I drømmen opplevde jeg ting. Først trodde jeg jeg drømte, men så ble det åpenbart at alt var en film. Da skjønte jeg at det var en drøm, og jeg lot meg flyte med. Men så ble det så sykt, at jeg fant fram datamaskinen for å skrive ned. Det klarte jeg ikke, for det skjedde så mye. Da bestemte jeg meg for å våkne. Det gjorde jeg, og fant fram penn og papir for å i det minste skrive ned stikkord.
Men jeg hadde visst bare oppnådd et nytt nivå i drømmen, der jeg på nytt prøvde å skrive om at jeg hadde satt meg ned for å skrive det jeg prøvde å skrive i drømmen. Man må skille mellom våken-våken og drømme-våken. Derfor jeg tok fram skrivesaker. Det pleier aldri å være mulig å skrive i drømme, men nå var det. Anyways, dette skjedde:
Jeg sitter med laptopen min i bakken ved siden av låven fra hjemstedet mitt. Pornoen på skjermen er hardcore. Menneskene har gruppesex, og jeg skulle ønske jeg var med. Bakken er ganske slak, og det er ganske behagelig å ligge der. Bak meg utspiller det seg noen absurde scener. En gnagende følelse i meg sier at det foregår noe enda verre på oppsiden av låven. Men som sagt – jeg ligger i bakken ved siden av den, og kan ikke få noe med meg. Min innbilte søster løper rundt og stresser med et prosjekt hun holder på med, oppe i haugen, hvor jeg pleide å leke når jeg var liten. Energien hennes er meget stressa, og hun utstråler ingenting mens hun leker med huskene jeg og mine venner hang opp da vi var små. Hytta vi bygget har forfalt og råtna, og det er ingenting igjen.
Jeg sliter med å huske noe som helst fra denne drømmen. Noe av problemet er at jeg var klar over at jeg drømte. Min evne til rasjonell tenking var også ganske svekket, ettersom jeg nettopp hadde sett på porno, og ikke hatt fått gjort mitt. Det er et velkjent faktum at det gjør en sinnsyk. Helt feil tidspunkt å skrive drømmen ned på, altså. I stikkordsform skrev jeg den ned. Jeg prøver febrilsk å huske hva det andre var, men jeg klarer det ikke. Bare en ting gjenstår: jeg må leke detektiv i mitt eget hode – og det akter jeg å gjøre. Lykke til, Syretryne. Takk skal du ha.
Min innbilte bror var også med i drømmen. La oss kalle han Kalle Kanin. Kalle Kanin sa at alt som skjedde var bare noe jeg har drømt før – noe som i og for seg stemmer ganske godt. Ved nærmere ettertanke – i drømmen – kom jeg på at jeg hadde opplevd mye av det samme før. En forekomst av déja vu i drømmetilstand er merkelig, men det la jeg ikke merke til før jeg våkna. Kompleksiteten forundrer meg ennå. Nøkkelen til å finne ut hva jeg drømte ligger i å finne arket jeg noterte stikkordene mine på. I natt vil jeg prøve det.
Noen ting husker jeg likevel. En åkervei. Min blotte tilstedeværelse synes å skape hele landskapet rundt, som er en vanvittig blanding av alt jeg tidligere i drømmen har opplevd, men jeg klarer ikke sette fingeren på hvordan det er. Bilen som inneholder en gjeng bad guys kommer kjørende oppover. Krig er muligens ordet som kan beskrive situasjonen, men kommer til kort. For det er ingen form for våpen med i bildet. En psykisk krig på mange nivå, og jeg er midt oppi den, men skjønner ikke bæret av hva som foregår. Veien lukter svidd gummi etter den svarte amerikaneren med oransje stripe på har bråbremsa, kræsja og kanskje mye mer. Iallefall er den smadra rimelig godt. Ondskapen tar innpå han, og han snur seg og hele bilen, med passasjer inni, ved å løfte opp bilen. På dette tidspunktet tenker jeg at det var fine filmeffekter, men skjønte ikke helt hvordan han fikk det til.
Ved siden av åkerveien er det en slags myr. I enden av myren finnes det også en stor kulp, hvis innhold er ukjent. Noen har mistet en nøkkel, og det er åpenbart at den befinner seg ute i gjørma et sted. En skummel, gjørmete jente kommer mot meg fra myren. Vet ikke hvorfor hun er gjørmete, fordi hun har enda ikke vært ute i det store vannet. Omfanget av skitten begrenser seg også fra puppepartiet og opp, noe som for meg virket veldig rart. Hun har leita etter nøkkelen, og klandrer meg for at hun ikke finner den. Heldigvis kommer den skyldige og legger seg flat før hun når meg. Har en følelse av at hun ville gjort meg stor skade om det ikke hadde skjedd. Fra stedet jeg står kan jeg se en hytte i enden av veien. På høyre siden av veien er myren, andre siden er utydelig. 
Den eksepsjonelle prestasjonen til den mørkhårede amerikaneren med bilen i kombiansjon med den møkkete jenta måtte jeg le litt av. Fordi han løfta hele bilen på flere tonn, følte jeg meg også sterk. Denne følelsen tok jeg med meg inn i min neste drøm. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette var noen bra kulisser, siden man faktisk kunne kjøre dem. Latterlig at det ikke gikk opp for meg tidligere hvor sterk han var.
Er tilbake på bakken ved låven. Mormor skal komme og gjøre noe, men jeg veit ikke hva.
Det smerter å vite at det er en av de mest komplekse drømmene jeg har hatt på lenge, men jeg evnet ikke å skille drøm fra virkelighet, og fikk derfor heller ikke festet det til papiret. Noen sier at man kan skille drøm fra virkelighet ved å finne seg et papir og prøve å skrive. Forandrer det som står der seg fra hver gang man ser på det, er det et sikkert tegn på at man drømmer. Men jeg snudde meg bort opptil flere ganger, og det samme stod hver gang. Frustrasjonen er stor for øyeblikket. Kanskje hvis jeg drømmer om det jeg drømte sist, kan jeg finne ut hva som egentlig skjedde.
Zombie Island
Vi er mange folk, men jeg veit ikke helt hva som skjer. Renner nedover en elv. Noen bruker en håndgranat for å komme seg løs fra noe han har satt seg fast i noe som hindrer hans egen og vannstrømmenes fremkomst. En form for tumulter lenger oppe er årsaken til at vi har havnet i elva. Vedkommende som satt seg fast har kommet seg løs, og farer videre med strømmen. Elvebredden består for det meste av råtne, sleipe trestokker som ikke er så altfor lange. Et fast grep om disse er omtrent umulig å få til. Likevel kommer fyren seg opp på land til slutt. Noe mer ser jeg ikke til han. Innser at jeg faktisk også befinner meg i elven, i vill fart nedover stryket.
Uvisst hvordan kommer jeg meg opp. Befinner meg oppe i tretoppene på tett barskog. Trærne står så tett inntil hverandre at det er umulig å falle gjennom. Min videre ferd mot destinasjonen jeg ikke vet noe om fortsetter i toppen av disse trærne. Et hull i tretaket åpner seg, og jeg stiger ned i et stort furutre som alle grenene har blitt sneia av nesten helt inntil stammen for å gjøre det umulig å klatre i. Bruker lang, lang tid – for jeg har dødsangst og vil ikke falle ned.. Omsider kommer jeg langt nok ned til å hive meg over til et annet lavereliggende tre
Hendelsene fra forrige drøm sitter fortsatt sterkt i meg, så derfor eg jeg enda livredd. Klatrer ned fra enda et stort tre. Nede kan jeg skimte en barndomsvenn og en ungdomsvenninne. Da roer jeg meg litt. Han spør om dette treet er bra, og begynner å klatre med meg. Men flere av greinene er råtne, og jeg kjefter på han. Da klatrer han ned igjen. Vi er visst på en øy, viser det seg. I elven et sted, for det renner elv på begger siden. Jeg er på en odde. Stor skog langs elven. Elven fosser stort. Tett, tett skog.
Nede ved vannet ligger en tom hytte. Noen av oss blir veldig ivrige, og løper ned til steintrappen som går opp til inngangsdøren. Hytten ser ut til å ha vært forlatt i mange år, og det ligger en uhyggelig energi i luften. Likevel klarer idioten å løpe opp trappen, rive av trebitene som navnene til eierne står betegnet på og lese dem høyt. Det skulle han aldri gjort. Scenarioet er kjent fra utallige skrekkfilmer –de døde har blitt forstyrret – og de døde vil ha hevn. Etter nærmere undersøkelser av hytten, viser det seg at den ikke har vært bebodd på veldig, veldig lenge. Men etter litt diskusjon beslutter vi å ikke innta den, selv om det er kaldt ute og vi har ingen andre steder å bo. Den virket rett og slett for død.
Når vi snur ryggen til og vandrer oppover haugen for å komme oss ned til det røde naustet blir jeg redd. Bak meg tennes lys i hytten, og jeg aner at vi har vekket noe som vi ikke burde. Vi kommer tilbake senere, men da er det tomt og mørkt igjen. Bare et skilt er igjen, det andre er sporløst forsvunnet. På det andre står det ikke noe lenger. Men jeg mener at på den ene skiltet stod navnet til en enslig gutt. Familien hans, virket det som, stod på det andre. Skiltet tilhørende gutten var nå borte. Vi går tilbake til dit vi kom fra. Der sitter det en liten gutt og leken i strandkanten. Vi spør han hvem han er, og hvor familien hans er, men han ser tomt på oss og svarer. Han lar oss komme tett inntil han, og han leker i sjøkanten. Situasjonen er absurd, og jeg våger meg nesten til å ta på han, men unngår det i siste øyeblikk.
Det blir natt, og jeg ser siluetter på andre siden av vannet. . Øya er skilt fra fastlandet med kanskje en sjømil, men likevel vandrer dem med det bestmte mål at dem skal komme hit til oss. Dem går vel kanskje på vannet dem også. Zombier her og tydeligvis. Det er en stor haug hvor hytten ligger på ene siden. Bakom den ligger en slags skog, og fortsetter man lang hyter på man ut på en odde med en strand nedenfor. Går man bakover, oppover haugen, og snur, kommer man ned ti lder hvor den lille gutten dukken opp. Jeg er på nippet til å ta på gutten, som sagt, men tørr ikke helt. Likevel er jeg ikke veldig skremt av situasjonen. Synes egentlig veldig synd på han, for det er tydelig at han er en del av familien som før bodde i hytta, men som nå er forlatt. Der hvor han står har det vært en slags kai før, med en odde utenfor for å hindre at vannet slår altfor hardt inn.
Bakom gutten er det et rød naust, som egentlig kan se litt ut som en låve. Det er ganske stort, men gammelt og ærverdig. Får aldri tatt en kikk på innsiden av denne. En hest har en gang stått der, og et sted der inne finnes en spade.
Det kommer en dame og to andre zombier mot meg. En fyr jeg kjenner fra barneskolen og en chatteapplikasjon på internett befinner seg også der, men jeg er usikker på hvorfor. Noen roper til folkemengden at vi må komme oss ut i båten, og får streng beskjed om å ta med oss noen rør. Noen finner av uvisse grunner frem svarte kloakkrør, mens jeg tar hintet og begynner å lete etter harde, men ikke altfor tunge gjenstander som vil egne seg til å slå med. De hjerndøde drepes best ved harde slag mot hodet. Av gjenstander jeg finner kan det nevnes et brekkjern, en ljå, et oransje jernrør, et trepinne utformet som et stikkvåpen og en tung gjenstand jeg ikke klarer å beskrive skikkelig. Disse tjener formålet sitt godt; for før vi har rukket å komme oss i båtene våre har de døde vandret på jorden. De danser en infisert, syk dans. De fleste blir så paralysert at til slutt er vi omringet.
Blant alle lamslåtte er det likevel noen som har fornuften i behold. Brekkjernet svinges tungt for å verge om mine kjære, og det knaser godt når hjerneskalle knuses og tomme kropper faller til bakken. Knyttnevene farer gjennom luften som stempel og knuser hva enn som måtte komme i deres vei. Sparkene hagler. Slagmarken er et grusomt syn. Rundt meg blir folk spist, mens andre har gjort som meg og tatt opp kampen. Stikkvåpenet mitt fungerer ikke veldig godt og jeg gir snart opp å bruke det.
Ikke alle klarer å finne de gode teknikkene eller våpnene. Det måtte iallefall være hardt, så det kan duge til å slå med. Men her dukker det opp et nytt problem. Spøkelsene kunne vi ikke slå. En creppy stemning brer seg – og panikken tar stadig flere. Noen klarer jeg å knekke nakken på, andre må jeg slå – mens spøkelsene kan jeg ikke slå. Andre kjører jeg ting inn i halsen på. Ovveraskende nok er det mer enn nok for å drepe dem, ulikt andre zombier. Snart viser det seg at mange av mine medmennesker allerede har blitt smittet, og det var derfor jeg klarte å drepe dem så fort. De hadde ikke rukket å blitt skikkelig kalde ennå.
Panikken tar også meg, men det er en kreativ form for panikk som gjør meg til en uovervinnelig drapsmaskin. Dette viser jeg ekstra godt når jeg har brukt alle våpnene mine og jeg må ty til rå håndkraft. En av dem tar tak i meg og drar seg mot meg, men jeg klarer å skyve han vekk og brekke nakken på han. Fyren fra barneskolen viste seg å ha blitt en zombie, og jeg knakk nettopp nakken hans. Brekking av nakke viser seg å være et særdeles godt våpen. Reaksjonsevnen til mine motstandere er svekket i forhold til mine, og jeg klarer fint å vri om hodet på dem før dem før sukk for seg. Her stopper mine betegnelser for denne gang.
En må unnskylde for en særdeles kortfattet versjon, men jeg ble forstyrret av telefonen min. Mine senere nattlige aktiviteter vil heretter ikke bli ødelagdt av elektronikkens grusomhet, da jeg vil skru av min mobiltelefon mens jeg sover. I dag er et vendepunkt – jeg klarer endelig å sove på egenhånd. Ingen mareritt, nesten ingen vonde tanker, ingen gråt, ingen angst. Kreativiteten kan ta overhånd og jeg kan la meg flyte med. Hvem vet hvor langt jeg kan dra neste gang?
